Jaaaaaaaaaaaaa!!!!!!

Av DAG HÅKON HELLEVIK

Et kjempende og angrepsvillig QPR sikret de tre poengene som skulle til for å kvalifisere seg til Championship-spill også neste sesong.

Riktignok er vi ikke matematisk trygge, men avstanden ned til trioen Sheffield Wednesday, Huddersfield og Birmingham er nå så stor at våre sjanser til å overleve er i kategorien 80 prosent. Hvis Wednesday taper poeng i hengekampen mot Blackburn søndag snakker vi om godt over 90.

Preston var en motstander vi både måtte og kunne slå. Etter 2-0 borte i desember ville det i så fall bli sesongens første (og eneste) dobbel. Vi klarte det takket være noe så sjeldent som en scoring fra en spiss!

Foto: QPR FC

Bortekeeper Freddie Woodman fomlet et innlegg fra Ilias Chair rett i beina på Lyndon Dykes, som gjorde 1-0 etter 20 minutter.
På det tidspunktet hadde Asmir Begovic rukket å redde det som skulle vise seg å være gjestene største målsjanse i hele kampen, et skudd fra en frispilt Liam Millar som med litt bedre ferdigheter ville ha gitt gjestene en ufortjent ledelse.

Her holdt det på å gå galt. Bortelagets største sjanse ble håndtert på utmerket vis av Asmir Begovic. Foto: QPR FC

Sjanserikt
Den ville vært ufortjent, fordi vi var klart best hele veien. Vi produserte sjanser på løpende bånd, ikke minst fra en meget god Chris Willock på høyre kant, men i kjent stil somlet vi dem også vekk etter tur.
Willock fyrte av et skudd mot lengste hjørne som keeper tok, og han la et knallhardt innlegg som ingen av våre rakk frem på. Nevnte Woodman surret vekk en enkel corner i minutt 34, men slapp med skrekken denne gangen.
Gjestenes keeper var godt over hakket verre enn Begovic var da han kostet oss seieren mot Plymouth, og vi må innrømme at der føltes godt at også gjester på Loftus Road kan levere sånne prestasjoner når det gjelder som mest!

Utrolig nok har Martí Cifuentes klart å snu en fotballskute som styrte med stø kurs mot League One. Foto: QPR FC

Lyndon Dykes
Dykes heltestatus som matchvinner fikk en skygge over seg i minutt 38 da han ble frispilt foran mål. Han skjøt slapt og utenfor fra langt hold i stedet for å beholde roen og ta den ekstra touchen han hadde hatt tid og plass til.

Der så vi den Lyndon Dykes vi dessverre er blitt så alt for godt kjent med. Etter pause angrep vi villig vekk med samme dødelige ineffektivitet som i første. Enda et innlegg fra Willock unnslapp alle mann på bakre stolpe, og litt senere demonstrerte Steve Cook at de gnistrende skuddferdighetene som preget ham i påsken ikke er noe han klarer å gjenskape hver gang sjansen byr seg.

Foto: Saffa Michail (@smichail89)

Fortjent seier
Vi fortjente poengene i den forstand at vi skapte mest, skjøt mest og traff mål mest, men som så ofte før måtte vi holde rent bur for å vinne. Denne gangen klarte vi det.
Blokkene, taklingene og headingene satt der de skulle. Vi så Cook, Clarke-Salter og ikke minst den omskolerte Jimmy Dunne gjøre det de har blitt gode på etter at Marti ankom, og ikke minst revansjerte de seg etter fadesen i Hull.

Gjestene presterte lite, men vi vet av smertelig erfaring at så lenge vi sløser med sjansene selv, så trenger et bortelag på Loftus bare ett gyldent øyeblikk eller to for å ødelegge helgen for oss alle.

Det skjedde ikke denne gangen, til tross for at vi rundhåndet lot Preston føre kampen de siste 12-15 minuttene. Det ble svært mange og svært lange minutter, men heldigvis var gjestene av det tannløse slaget og det holdt til mål.