Av STIAN KARLSEN

En magisk cupkveld i flomlys på KPF/Loftus Road. Hva kan toppe det? Svært lite... 

Warburton sin tilnærming til oppgjøret var litt mer offensiv enn forventet. Her ble det ikke spart veldig mye på konfekten. Stefan Johansen og Jordy De Wijs hvilte, men ellers så kunne dette vært startoppstillingen i en hvilken som helst seriekamp. Dieng bakerst med Barbet, Dickie og Jimmy Dunne i treeren foran seg. Adomah og McCallum på kantene, Dozzell og Ball sentralt defensivt på midt med Willock og Chair foran seg. På topp var Super-Charlie tilbake!! 

E_04cBEVEAsJNXC.jpg

Ingen respekt
QPR gikk på banen og viste ingen respekt for motstanden fra Premier League. Rafa Benitez hadde nok også svært lyst på avansement for det var ikke noe B-lag som ble mønstret fra hans side heller. Blant annet fikk vi se nærmere på en gammel kjenning i Andros Townsend, som spilte i QPR på lån fra Tottenham i 2013. Han er fremdeles en ganske habil spiller denne Andros. 

Habile var også QPR i den første omgangen. Det lignet flere av våre siste seriekamper fra start. QPR med mye ballinnehav og mange fine kombinasjoner. Utfordringen er at vi ikke skaper tilsvarende mange sjanser og har hat en tendens til å blottlegge oss bakover. Det fikk vi da også noen eksempler på denne kvelden. 

QPR er likevel først til mølla når det kom til scoringer. 

"Super-Comeback-Charlie"
Charlie Austin har hvert gjenstand for noen kritiske røster i sosiale medier den siste tiden. Disse røstene mener Austin er over toppen og en dyr luksus-spiller for QPR, men det viser seg at ligger mer bak det enn som så... Alle vet hvor høyt Charlie setter QPR, og ingen måte er vel bedre å bevise det på enn måten han gjorde denne kvelden. 

Etter 19 minutter ruller QPR opp et fint angrep på venstresiden. Chair, Willock og tilslutt McCallum som ender med å slå et hardt innlegg i boksen. Begovic i Everton buret får halvveis klarert, men i luftrommet på returen regjerer Charlie Austin og setter pannebrasken til for 1-0. Etter en litt stille start så tok stemningen av på tribunene. 

Dieng redning, og utligning
Etter 29 minutter var alle sikre på at det skulle stå 1-1 da Barbet sklir og gir bort ballen til Iwobi. Alene med Dieng har han all verdens tid, men Dieng gjør en helt utrolig benparade som ender i corner. Everton fortsetter trykket etter kjempesjansen og får tilslutt ballen inn bak Dieng da Townsend løfter ballen over forsvaret til venstrebacken Digne (strålende spiller forøvrig) som kontrollert bredsider inn 1-1 fra 8 meter. 

Det skulle derimot ikke gå lang tid før "Air" Austin og QPR var på ferde igjen.

Nok en gang var det på venstresiden. Denne gangen var det Chair som slo en inneoverskrudd variant mot femmeteren. Austin knuser sin markering i luften og flikker ballen videre inn i hjørnet. 2-1!! 

E_1NPDYVkAUJgVR.jpg

QPR dominerte banespillet, som vi har blitt vant til den senere tid. Stor underholdning, men fremdeles noe naivt. Everton produserer flere målsjanser enn hjemmelaget, men likevel er det fullt fortjent at det står 2-1 til pause. 

Utligning tvert
Etter hvilen så kommer det en Everton-scoring før pausepølsa var ferdig drøvtygd. En lav corner inn ender opp hos vår gamle venn, Andros Townsend, som får en enkel oppgave med å bringen lagene like langt fra kloss hold. 

At dette var kampens siste scoring var det nok ikke mange som trodde. Til det var underholdningsverdien rett og slett for høy. Underholdningen fortsatte, om enn mye jevnere fordelt enn i den første omgangen. Everton klarte å heve banespillet sitt betraktelig jo lenger matchen skred frem. Spillet bølget frem og tilbake, og underholdningen var fremdeles svært god. Det ble slått innlegg mot en hat-trick jagende Austin gang på gang, men det lyktes ikke helt. 

Etterhvert ble det også endel avbrudd i ofrm av spillerbytter. McCallum, Dozzell og Chair gikk ut, mens Kakay, Amos og Duke-McKenna kom inn. Spesielt populært var det da Luke Amos entret banen for første gang på nesten ett år. Amos klarte seg veldig bra den halvtimen han fikk. 

Straffespark
Lagene ble etterhvert innstilt på at dette oppgjøret gikk mot avgjørelse på straffespark. Det var temperatur i matchen hele veien, men de siste 20 minuttene så var lagene ikke like villige til å risikere undertall defensivt. QPR la også om til en firer bak siste halvdel av omgangen når Kakay kom inn for McCallum. Det var nok lurt. Har nevnt dette før, men Kakay er dessverre ikke samme klasse som McCallum som vingback. 

Etter tre tilleggsminuttter blåser dommer Friend av matchen og det er klart for straffespark. For en straffesparkkonkurranse vi hadde i vente... 

Everton åpnet showet med den første straffen. De fem første utvalgte fra QPR var Austin, Ball, Barbet, Willock og Adomah. Alle gjør de jobben sin på en forbilledlig måte, men det gjorde også Everton sine fem menn. Dermed fortsatte konkurransen videre en-mot-en. Dramatikken begynner på straffe nummer syv etter at Duke-McKenna satte 6-6. Everton sin Godfrey tar sats og banker til, men Dieng blir stående og parere skuddet med høyrearmen. Dommeren mener Dieng har forlatt streken, noe reprisen også viser, men likevel fryktelig strengt dømt. Godfrey setter straffe nummer to til 7-6. 

Luke Amos stepper opp og setter sin straffe sikkert til 7-7, før Davies skal ta nummer åtte for Everton. Han setter den ned til høyre for Dieng som er lynraskt nede og redder med venstrearmen før ballen spretter via høyrearmen hans og i stolpen og ut!! Snakk om marginer. 

Jimmy Dunne tar QPR sin siste straffe og han er iskald når han setter den opp i Begovic sitt venstre hjørne. QPR kunne slippe jubelen løs etter åha tatt en stor skalp og avansert til 4 runde.

 

U R´sss