Av DAG HÅKON HELLEVIK
Kanskje skjer det i 2035, eller kanskje enda senere. Vi tar toget fra Oslo til Hønefoss nå, selv om strekningen i 2040 muligens kommer til å ta 50 minutter kortere tid enn i dag.
Hva vi har å på Hønefoss å gjøre? Ingen ting selvsagt, vi bare må bortom. Og må vi dit så må vi dit, lite å gjøre med det. Vi bestemmer oss imidlertid for nattoget. Det går fra Oslo 2303. Når vi kommer til Hønefoss er det derfor omtrent midnatt og stokk mørkt, og det er like greit, for der er det ikke så mye å se uansett.
Men at vi stopper er praktisk, for det kan jo hende at det kommer noen på som vil være med det samme toget videre. Sånt skjer. Ikke det at vi kjenner noen som det er bryet verd å treffe der, but you never know.
Underveis kan vi jo prate med medpassasjeren vår, han fyren som sitter på setet midt imot. Interessant kar. Grått hår, men rimelig oppegående. Han påstår han har spilt fotball en gang i tiden, og da har han kanskje det. Folk tar jo ikke toget fordi de liker å juge. Proff var han også, i både Cardiff, Swansea, Portsmouth og Wimbledon. Han var til og med i Coventry, og se hvor de er nå! Premier League og greier.
Foto Dag Håkon Hellevik
Han nynner på en gammal køntri-sang før han slumrer med hodet mot nakkestøtte. Han påstår han må være våken og god form til i morra, for da skal han på fest. For The Exeter by-pass happens to run past her town....
Sentimental sang. Fyren er sikkert forelska. Antakelig derfor han sitter på toget sammen med kona si. Skikkelig gammal hestejazz-schlager, forresten. Ikke så mange som husker den i våre dager, men den lå høyt på listene på 1970-tallet.
Akkurat som medpassasjeren vår, når vi tenker oss om!
