Undertegnede er ikke gammel nok til å ha minner fra tiden hvor vi kjempet om ligagullet med Liverpool (75/76), men har likevel passert antallet 35 år hvor QPR har blitt fulgt i tykt og tynt. Den reisen vi er på nå, har vi ikke opplevd maken til siden starten av 90-tallet. Vi må ikke glemme å nyte det, for erfaringsmessig kan det bli lenge til neste gang! Vi har hatt endel gode stunder, men den jevnheten og lagstyrken som dagens mannskap viser har vi ikke sett siden Ray Wilkins, Les Ferdinand, Trevor Sinclair, Alan McDonald og resten av gjengen herjet i toppen av Premier League rett etter at denne var skapt!
Det er noe med lagfølelsen og den genuine viljen til å utrette noe sammen samt gjøre hverandre bedre som gjør at man blir litt ekstra fornøyd og glad i denne gjengen. Det er selvsagt spillere som skiller seg ut i dagens mannskap, men det er LAGET i sin helhet som er den virkellig store styrken. Den siste sammenlignbare perioden hadde vi da opprykket fra League One til Championship var et faktum i 2004. Den gangen var det Gallen, Furlong, Rowlands, Ainsworth, Shittu og Carlisle som var store deler av stammen i et veldig sammensveiset lag, men kvalitetsmessig var de langt unna dagens mannskap.
Opprykket og oppturen i 2010/11 var selvsagt spesielt og et bra lag, men det var likevel ikke i nærheten av å være en spillergruppe som utfylte hverandre som den vi nå har. 2010/11 var myntet på, og bygd opp rundt, Adel Taarabt. Ikke en veldig samlende kaptein og leder, men Neil Warnock fikk det aller beste ut av ham og uten den "genistreken" hadde vi ikke kommet tilbake til Premier League.
Opprykket i 2013/14 var også en gedigen opptur, men den gangen var det pengene som førte oss dit. Spillere som Joey Barton, Jermaine Jenas, Shaun Wright-Phillips og Niko Kranjcar var strålende spillere med høy lønn, men lagfølelsen var det vel så som så med...
QPR anno 2021/22 håper og tror vi skal bli en QPR-generasjon som vi kommer til å huske med stor grad av stolthet. Et lag det er brukt flere år på å bygge. Et lag som inneholder unge, sultne gutter krydret med litt rutine som viser vei. For oss er toppen av kransekaka selvsagt at dette blir ledet frem av vår egen Stefan Johansen som bærer kapteinsbindet. Dette laget er villig til å blø for både drakta og hverandre. Helt fra keeper Seny Dieng via Dickie, Ball, Willock og Dykes. Alle har de sin egen viktige rolle i dette mannskapet og det virker som om de har en felles målsetning om at laget skal utvikle seg for hver match som går. Det er et fryktelig godt utgangspunkt i lagspill.
La det være sagt, denne gjengen har ikke legendestatus enda, men potensialet i gruppen er gedigent. Husker jeg satt med en lignende følelse da Jim Magilton var sjef tilbake i høsten 2009. QPR gikk på en rekke imponerende resultater over en periode på cirka en måned, og man begynte for alvor å snakke om en gylden årgang under Magilton. Noen få uker senere tapte man først 1-5 mot Middlesbrough hjemme og 1-3 mot Watford borte, noe som kulminerte i at Akos Buzsaky skal ha skallet ned trener Magilton. Magilton forsvant og laget føltes plutselig ikke så samlet som man hadde fremstått på banen bare uker i forveien.
Jeg tror helt fra bunn av hjertet at noe lignende ikke kommer til å skje i dagens spillergruppe, men det viser hvor fort situasjonen kan snu i fotball. Derfor må vi nyte øyeblikkene vi nå opplever og håpe at det varer lengst mulig. Er det noe som er helt sikkert så er det at ingenting varer evig!
U R´sss
