Mye har vært skrevet og sagt om vår kjære klubb de siste årene. Rike eiere fører med seg misunnelse, pengedoping og krav om umiddelbar sportslig suksess. De fleste historiene om QPR har vært med negativt fortegn, men lørdag skrev laget, fansen, manageren og eieren et lite stykke nydelig historie som vi aldri vil glemme.
For hvem kan vel glemme det enorme folkehavet i blått og hvitt?
Slagordet #weRtogether kunne neppe stemt bedre enn hva som var tilfellet denne ettermiddagen.
Supporterne var et fantastisk skue og stemningen før match var av det positive slaget. Fotfolket hadde begynt å få troen gjennom en god avslutning på sesongen, og en nesten magisk semifinale over to kamper mot Wigan. Manuset var neste ferdigskrevet og nå skulle det bare fullbyrdes.
På tribunen var de blåhvite i en egen klasse hele kampen gjennom. Vi på tribunen var vi virkelig den 12.mann denne ettermiddagen. Det ble riktignok noe roligere et par minutter rundt det røde kortet til O'Neil, og med halvtimen igjen tenkte nok mange at Premier League-statusen røk, men det var kun midlertidig. Det var som om fansen skjønte hva som var i ferd med å skje.
Robert Green var høyt og lavt, Richard Dunne var en bauta av dimensjoner på dødball og utskjelte Hoilett og Zamora skulle få den store æren av å sende QPR til himmels med tiden 89:50 på kampuret. Premier League 2014/15 var den enorme premien. Forskjellen heter Rotherham og Manchester United.
Resten av opplevelsen er euforisk og kan ikke beskrives. Allan Klo filmet de siste minuttene og videoen sier mer enn ord kan beskrive. Det var rett og slett rørende og fikk selv de tøffeste voksne menn til å gråte en skvett, og tårene kom!
Nå suger vi på karamellen, venter på terminlista og gyver på en ny sesong med godt mot. Da kan vi både syte og klage nok en gang, men det holder vi oss for gode til noen dager nå!
U R'sss
