Noen timer etter kampslutt lørdag mottok qpr.no denne mailen fra Jon Andre Nilsen fra Drammen. Innspillet får stå som en oppsummering på hvordan brorparten av QPR-fansen har det akkurat nå.


Det har aldri vært noen dans på roser å være QPR-supporter. Det er et lag for tøffe gutter med god psyke, men nå er den mer enn tynnslitt.
Fra å være et underholdende lag på 70-tallet kom en lang downperiode før vi var tilbake med cupfinale og noe stort på gang på begynnelsen av 80-tallet. Vi var Londons beste lag rundt 1990 under Gerry Francis med artige spillere som Roy Wegerle, Andy Sinton og Sir Les. Deretter ble økonomi viktigere enn fotball for Richard Thompson og hans familie før det for alvor gikk nedover med laget fra Sheperds Bush.

Men vi kom tilbake og de skumle italienerne fikk oss faktisk tilbake til Premier League uansett hva vi måtte mene om dem. Dette kom godt frem i den fantasiske dokumentaren ”The Four Year Plan”. Når vi var tilbake i det gode selskap solgte de seg ut, og sammen med Tony F og Mittal-familien skulle alle sorger slukkes – for alltid.

Uten bekymringer
Jeg så plutselig for meg en reise uten bekymringer om nedrykk og annen elendighet. Ikke slik at jeg forventet å kjempe om ligatittelen og spill i champions league, men kanskje etablert på trygg grunn på øvre halvdel og til og med en cupfinale eller liknende i ny og ne.
Neil Warnock fikk midler og vi husker alle den første ordentlige kampen i fjor mot Newcastle hvor vi skulle vunnet 5-0 eller mer, men som endte 0-0. Jeg husker godt at jeg beroliget klubbleder Kåre Svang om at dersom vi fortsatte slik ville vi klare oss med god margin.
Det var jeg sikker på, og jeg tok selvfølgelig feil. Fordi det er QPR vi snakker om her.

Warnock ble ”forrådt” av den psykisk ustabile Joey Barton når han ble utvist i kampen mot Norwich og så var vi i gang - igjen. Neil fikk sparken, enda det virket som om han og Tony hadde et godt forhold, men nå snakket vi business og Neil leverte ikke.

Hughes
Mark Hughes tok over og vi husker alle hvordan det gikk. Tony åpnet lommeboka og inn kom den ene stjernespilleren etter den andre.
Zamora, Cisse, Onuoha og Diakite kom inn og vi spilte til dels glimrende fotball - på hjemmebane vel og merke. Vi berget plassen - med nød og neppe.

Nå skulle det skje store ting. Vi skulle ifølge MH aldri havne i en slik situasjon igjen og Tony åpnet lommeboka på nytt.
Nye stjerner skulle ta oss til nye høyder, men hvor gode er de egentlig - de nye?

Park spilte ikke akkurat fast i United. Mbia hadde jeg aldri hørt om og Robert Green synes jeg alltid har sett litt redd ut. Og det synes nok Hughes også for plutselig hadde vi Julio Cesar i mål. Granero hadde flere innhopp i Real Madrid, men det er neppe lett å skaffe seg klippekort i førsteelleveren der i gården. Andrew Johnsen scoret egentlig bare når han spilte mot QPR.
Det vi alle ønsket var et bedre forsvar og minst en solid midtstopper og en back. Vi fikk Ryan Nelson, som er eldre enn Clint Hill og Jose Bosingwa som var mer eller mindre fast i Chelsea i fjor. I tillegg kom en yngre og bedre utgave av SWP i form av Junior Hoilett fra Blackburn. Det så etter hvert utrolig bra ut, men hva skjedde? Ingen ting!
Den positive trenden fra vårsesongen var som blåst bort da august kom. Og det er ingen tegn til bedring i dag heller. Vi har akkurat tapt for Stoke og vi leverte en elendig forestilling.

Forutsigbart?
Tony har i flere uker snakket om at MH er den riktige og hvor viktig det er med stabilitet og forutsigbarhet. Det er slike ledere vi ønsker, men dette er fotball og her gjelder ingen slike regler.
Sist jeg var like frustrert hadde vi akkurat så vidt berget uavgjort mot MK Dons i FA-cupen og jeg tillot meg å spørre om NW var den rette. Dagen etter fikk han sparken av Tony – uten at det hadde noe med meg å gjøre, men nå spør jeg igjen. Er Mark Hughes den rette?

Det kan jeg vanskelig se for meg. Det er han som har kjøpt alle disse såkalte stjernespillerne hvorav ingen egentlig har vært særlig toneangivende i eget lag – så nær som nettopp Green og Cesar.
Onuha kostet over 40 mill og sitter på benken. Skulle vi ikke forsterke forsvaret? Var ikke det hensikten? Hvorfor hentet vi Robert Green når han i prinsippet ble vraket etter en kamp? Visste ikke Hughes hva han sto for?

Ingen guts
Hvor har det blitt av innsatsen og ønsket om å vinne. Døde det med vrakingen av Shaun Derry? Jeg vet at han ikke er verdens beste midtbanespiller, men han leverte alltid og gjorde ting enkelt. Mulig Park skulle erstatte han, men Herr Park har vært en katastrofe selv om han sikkert selger drakter i Asia. Cisse er best med hoftefeste og til å bomme på opplagte sjanser og spørsmålet er om det også er MH sin feil?
Slik jeg ser det finnes ingen glede og den eneste som viser noe av det som trengs er Jamie Mackie, men han sitter på benken og kommer ikke inn mot Stoke en gang.

MH mener vi ikke har fått som fortjent og mulig han har litt rett, men det holder ikke. Vi må slå Reading hjemme, men vi gjør det ikke.
Det er MH som har kjøpt alle spillerne som kom i vinter og i sommer og det er dem som stort sett blir tatt ut på laget.
Det er MH som trener laget og det er hans ansvar å motivere til innsats og glød.
MH leverer ikke og da har man ikke noe valg. Det må skje noe nå. Tony kan ikke” vente å se” lenger.

Trøstesløst
Det er en kjensgjerning at vi ligger ”i bånn” etter elleve runder og grunnen til at vi ikke allerede er hektet av er at et par andre lag er like dårlige som oss, men det er altså ingen trøst ei heller en unnskyldning. Med det laget vi har må vi levere og det skjer ikke.

Konklusjonen er klar.
MH bør være historie i nær fremtid.
Men la meg legge til at jeg ser alt fra ”tribunen” og der gjør man aldri feil. Og kanskje slår vi Southampton til helgen. Og kanskje viser MH at han kan noe jeg ikke tror han kan.

Uansett har han hatt lang tid på å vise hva han kan, men til nå har han ikke vist noe som helst og det er bare hans feil!

Jon Andre Nilsen, Drammen

PS: I dag virker tilværelsen i The Championship som et fjernt minne. Jon Andre Nilsen var en av mange nordmenn som fikk med seg deler av opprykkssesongen fra tribuneplass. Les reisebrevet hans fra mars 2011 her.