Av DAG HÅKON HELLEVIK
Tirsdag var vi overbevist om at Mick Beale var i ferd med å etterlate oss som ei skute uten skipper i rom sjø, men mer om det et annet sted. Lørdag leverte laget sin svakeste kamp for året og tapte 1-3 for Luton. Onsdag hevet vi oss til høyder vi knapt hadde turt håpe på og avsluttet dagen ikke bare klart foran Cardiff i målprotokollen, men også foran hele resten av divisjonen på tabellen!
For å ta det første først, så leverte guttene en elendig forestilling da de tok den korte turen til Kenilworth Road lørdag 15. oktober. Elijah Adebayo fikk åpne ballet da han fikk løpe helt inn i mål ved bakre stolpe og møte et innlegg som ble vippet inn fra stående stilling, forbi en litt passiv Jimmy Dunne. Gjestene kom seg aldri etter kalddusjen. Vi skapte bare kvartsjanser og hadde flaks da samme Adebayo satte en heading fra betydelig lengre hold i stolpen.
I andre omgang var det nevnte Dunnes tur til å treffe ramma, og det var det nærmeste vi noen gang kom utligning. I stedet slomset Tim Iroegbunam en enkel pasning rett i beina på Cameron Jerome, som gikk rett mot mål i duell med Dunne. Seny Dieng tok den tvilsomme avgjørelsen å storme inn i en duell mellom to andre spillere på egen 16-meterstrek, og enden på visa var at Jeromes skuddforsøk rikosjerte via Dieng i beina på Dunne og i mål til 2-0.
QPR skapte knapt nok sjanser og både fansen på tribunen og fansen i sofakroken hadde gitt opp håpet om poeng da fjerdedommeren viftet med lystavla som viste 4 tilleggsminutter. Reduseringen kom imidlertid før han hadde rukket å slå tavla av. Et fremspill fra Kenneth Paal ble stusset videre av Rob Dickie, traff i tverrliggeren og spratt i mål via ryggen til keeper Ethan Horwath! Plutselig var håpet der. Kunne vi få se enda et mål i løpet av de tillagte minuttene?
Svaret var at ja, det kunne vi, men det siste kom fra ex-Ranger Luke Freeman. Han pirket et innlegg fra Harry Cornick nede ved dødlinja over streken fra to meter. Vi tapte med to mål likevel. Det var like surt som det var fortjent, og det gjorde slutt på en kamprekke hvor vi hadde vunnet fire av fem – og hvor tre av seirene var kommet på bortebane!
Det er en klisje blant mange managere at de etter en svak kamp gleder seg til den neste, for da kan den neste bare bli bedre. Sånn går det ikke alltid, men slik gikk det denne gangen. Mot Cardiff på Loftus fire dager senere gikk vi ut fra blokkene i ett hundre kilometer i timen – og holdt trykket oppe til siste spark. To ting ble avgjørende, farten og innsatsen til stridsvogna Sinclair Armstrong, ikke bare tilbake i troppen men også på plass ved avspark for første gang! Det andre som avgjorde var rødt kort og straffespark – i vår favør – i en og samme situasjon etter et drøyt kvarter. Det var Armstrongs fortjeneste der han stormet inn i feltet og kom i sandwich mellom to forsvarere, men både straffen og det røde kortet til Jack Simpson virket i overkant hardt dømt. Men pytt, vi tar det som kompensasjon for det veldig mye klarere røde kortet motstanderne ikke fikk i åpningssekundene forrige gang vi spilte mot walisere, borte i Swansea 3. september.
Lyndon Dykes satte straffen hardt nede i hjørnet, og QPR dominerte deretter de siste 70 minuttene like klart som vi hadde dominert de første 20. Lyndon selv traff tverrliggeren med en nydelig volley før han rakk å sette 2-0 i minutt 33. Innlegget fra Ilias Chair og putten fra Lyndon var prikk lik situasjonen hvor Luke Freeman hadde straffet oss på vegne av Luton fire dager tidligere.
Vi fortsatte dominansen, og bortsett fra et par langskudd i første omgang var Cardiff knapt i nærheten av verken Seny Dieng eller tellende resultater. Det var imidlertid Lyndon Dykes og Ilias Chair. Både hver for seg og i fellesskap terroriserte de Cardiffs bakre rekker. Keeper Ryan Allsop måtte slite for timelønna og var den som sto imellom QPR og en skikkelig kalasseier.
Det ble imidlertid tre likevel etter en heading fra Luftens Baron; Kenneth Paal. Vår småvokste nederlandske og nå også surinamske venstreback leverer hodespill i eget felt i den reneste Paul Parker-stil, og nå gjorde han det i motstandernes felt også! Han vinner kanskje ikke så mange dueller mot to meter høye midtstoppere, men nå møtte han et langt innlegg fra Sam Field og leverte en nydelig hodelobb fra skrått hold og litt distanse! Vi mistenker ham for å ha siktet på bakre stolpe i et forsøk på å legge ballen på hodet til den aldri hvilende Lyndon Dykes, men i den grad han traff feil er dette en type tabbe vi kan leve med!
Kampen gikk mot et bakteppe av rykter om at Mick Beale var i ferd med å forlate QPR til fordel for Wolverhampton. Hadde spillerne også trodd noe slik så skjulte de det meget godt, og hva enn manager Mick måtte ha sagt til dem før avspark så må de ha trodd på ham. Våre gutter avsluttet til alt overmål også kvelden på tabelltoppen etter at sene mål fra henholdsvis Birmingham og Coventry hadde parkert våre topprivaler Burnley og Sheffield United. Det sto imidlertid ikke til å nekte at vi som satt og jublet over tre poeng og tabelltopp etter kampslutt gjorde det med en solid bismak bakerst i ganen. Kanskje kunne gleden vi følte ta slutt allerede neste dag!
Luton – QPR 3-1 (1-0) Selvmål Horwath 90+1
Lørdag 15. oktober 2022
10.001 tilskuere
Ca 1000 bortefans
Dieng, Balogun (Kakay 14), Dunne, Clarke-Salter, Paal, Amos (Johansen 62), Iroegbunam, Field (Dickie 62), Roberts (Richards 79), Dykes, Chair
QPR – Cardiff 3-0 (2-0) Dykes 19 (str) og 33, Paal 74
Onsdag 19. Oktober 2022
12.805 tilskuere
Ca 800 bortefans
Dieng, Laird (Kakay 76), Balogun, Clarke-Salter, Paal, Johansen, Field, Iroegbunam (Amos 71), Chair (Richards 76), Armstrong (Dozzell 59), Dykes (Bonne 76)
Gult: Paal, Johansen
