Av ATLE HOMB-VESTERÅS
Vi må tilbake til en festkveld i april for å finne siste hjemmeseier. Da var det opprykkskandidat Leeds United som ble sendt tilbake til Midlands med 0-4 i sekken. Sesongslutt nærmet seg, og vi fikk plutselig trua på følgende klisjé: Neste sesong er det vår tur.
Etter åtte seriekamper er det ingen tvil - på tide å jekke ned forhåpningene. Ser vi bort fra en ligacupseier mot Luton Town, har vi lite eller intet å fare med på eget gress.
Positiv opplading
Stemningen skulle det ikke være noe galt med. Etter gårsdagens fans-forum kom det frem at både Dembélé og Clarke Salter har skrevet kontrakt. Og, ikke minst. Marti og Xavi hadde også forlenget kontrakten. Og jaggu. I oppstillingen var Chair på benken. Frelseren er tilbake!
Det så ikke ut som om vi trengte ham. Vi gikk rett i strupen på Hull. Etter to minutter. Skudd fra Field. Keeper redder. Returen gikk rett mot Andresen. Header. Ny stor redning av Hull-keeperen (vil ikke vite navnet).
Et eksempel på kontrastene i dette oppgjøret. QPR kjørte power play de første fem minuttene, og hvordan Andersen & Co. unngikk å sette inn en tidlig scoring får vi aldri vite. Hvordan Hull's keeper Ivor Pandur (oops, der sa jeg navnet) unngikk å plukke ballen ut av nettet er et mysterium. Foto: QPR FC
Tre minutter senere. Saito, løper forbi, en, to, tre, fire, fem... ti, Hull-spillere. Skyter. Utagbart for keeper, eller ikke. Nok en stor redning av han jeg ikke vil vite navnet på. Må alle Championship-keepere være i toppform på Loftus? Etter seks minutter har vi hatt seks skudd på mål.
Kampen roer seg ned etter hvert. Går litt begge veier, men Hull begynner å feste et lite grep.
22 minutter. Santos roter det til og Hull får en sjanse som etter litt om og men ender med at ballen sendes til en Hull-fyr. Han fyrer løs fra ca. 20 meter. Selvsagt i mål. O`gru og bitterhet.
Møkka lei
Dette er så innmari typisk. Men, som den positive fyren jeg er, vi har klart å snu kamper før denne sesongen. Vi får liksom ikke til spillet. Andersen klarer liksom ikke å styre spillet og kløner så inn i hampen at Hull jammen får et mål til i det 35 minutt. Jeg er møkka lei. Bestemmer meg for å la være å skrive mer referat etter det målet. Jeg vil legge meg.
Nicolas Madsen lærte åpenbart hvordan man setter en straffe under oppveksten i Odense. Dansken limte skuddet i krysset. Foto: QPR FC
Mens jeg er i ferd med å skru av maskina. Da hører jeg jammen at vi har fått en billig straffe. Ikke noe galt med julegave i oktober. Jeg så at det var mulig å kjøpe julebrus på Rema i dag.
Dansken, Madsen, stepper opp. Rett i krysset. Utagbart for han mannen i Hull-målet. Kamp igjen, og jeg må vente med å legge meg.
Ny omgang, nye sjanser
Andre omgang. Celar inn for Frey som ikke hadde en enkel oppgave i dag. Skal det endelig lykkes for slovaken?
49 minutter. Vi har en stor mulighet og plutselig så er det en hodeskade på en bortespiller. Han ligger nede etter å ha fått ballen i hodet. Selvsagt så blir muligheten stoppet. Reiser seg like raskt som Carlos Valderama gjorde mot Vest-Tyskland for mange år siden. Juks og fanteri.
Så får Celar en kjempemulighet. Innlegg fra Saito, dessverre så bommer slovaken på det som ser ut som en enkel heading. Saito, som har hatt en god kamp, gjør som i første. Går forbi hele Hull-forsvaret. Skyter. I stolpen. Altså det er helt reprise fra første omgang. Vær så snill. Skår mål snart da. Vi har jo hatt så mange muligheter.
På tide! Ilias Chair returnerte omsider, men demonstrerte raskt at han mangler matchtrening. Uansett, fyren representerer håp for et formsvakt QPR. Foto: QPR FC
Chair returnerer
Chair varmer opp. Nydelig.
Etter 65 minutter kommer Smyth inn for Andersen som har hatt bedre kamper. Smyth setter fyr på laget. Krangler seg til corner, men så:
Inni svarte granskogen. 1-3. Han gjør som han vil. Ballen spretter selvsagt Hulls vei og bak en utspilt Nardi.
NATTA. Jeg gidder ikke mer denne tirsdagskvelden. Går en liten tur med min gamle hund.
Talas. Ingenting mer å si.
