Noen av oss QPR-supportere i Norge trodde i februar i fjor at laget vårt ville holde seg i PL.
Andre var skråsikre på at vi allerede hadde rykket ned. Noen var skråsikre allerede i februar, noen av disse var fortsatt sikre i saken i mars, mens andre ble noe usikre i april (!). @;-) Og vi håper alle ble glade i mai, selv pessimistene.
Og i år har vi lettere program enn i fjor (Arsenal, Liverpool og Tottenham har det til felles at de fikk 0 poeng på Loftus Road i fjor vår).
Det samme gjentar seg i år. Noen supportere er skråsikre på at nedrykket er i boks. Sjansene for PL-spill neste år er riktignok små, men de er vitterlig der. Etter 6 poeng av 9 mulige på de 3 siste matchene er det fortsatt håp. Fortsetter vi med den samme poengsankingen (2 av 3 poeng) vil vi ganske sikkert holde oss, siden vi da får 39 poeng totalt.
Men noen er altså 100% sikre på at alt håp er ute. Dem om det. Jeg synes synd på dem.
Før jeg går videre om refleksjoner rundt tro, støtte og overbevisninger, ønsker jeg å dele en (sann) historie fra USA:
Et trossystem
Våren 1954 startet en amerikansk dame ved navn Dorothy Martin sin egen bevegelse. Kjernen i bevegelsen var en dommedagsprofeti om at deler av vår planet skulle gå under 21. desember 1954. De som meldte seg inn i denne bevegelsen hadde en felles tro på en katastrofe.
Ja, vi har jo sett flere forsøk i den retningen, senest profeti om jordens undergang 21. desember 2012.
Dorothy predikerte at ekte troende ville bli plukket opp av et romskip ved midnatt den 20. desember, like ved hennes bolig. Noen av de mest troende valgte å si opp jobben sin og enkelte rakk t.o.m. å selge hjemmet sitt. Noen av disse hadde barn.
Disse amerikanerne investerte altså relativt mye i troen på jordens undergang.
Falsk alarm
Rundt midnatt den 20. desember ble stemningen lett nervøs, og antakelig rimelig forvirret da romskipet glimret med sitt fravær. Men Dorothy og hennes nærmeste beroliget alle om at romskipet bare var noe forsinket. Det er jo ikke alltid slik at romskip er i rute.
Morgenen etter var det fortsatt ingen tegn på flodbølge i USA. I desperasjon over denne skuffelsen blomstret kreativiteten; Dorothy sendte ut en melding på morrakvisten om at bevegelsens iherdige innsats, fromhet og gudfryktighet hadde avverget denne katastrofen og takket medlemmene for god innsats.
Bevegelsen fortsatte sitt arbeid og klarte t.o.m. å verve mange nye medlemmer. Bevegelsen holdt det gående i ca. 40 år.
Når tro og overbevisninger blir til fundamentalisme blir de bortimot ugjenkallelige, og vi opplever å stå fast i vårt eget syn.
Denne form for erkjennelsesmessig uoverensstemmelse kalles Kognitiv dissonans. Dette er altså en indre konflikt, en inkonsistens mellom adferd og holdninger. Denne tilstanden kan føre til at vi setter fornuft & klokskap til side og således unngår å lytte til realiteter – når de bryter med egen overbevisning.
Noen mennesker er relativt standhaftige med å stå fast i sin egen skråsikkerhet eller overbevisning. Kjenner du noen? Et klokt medmenneske uttalte en gang at vi må velge mellom det å:
- ALLTID HA RETT eller
- VÆRE LYKKELIG.
Vi kan tolke mye av denne historien. En av mange tolkninger kan være at vi mennesker heller leter etter tegn på at vi har rett, enn tegn på at vi tar feil.
Norsk skråsikkerhet
Noen norske QPR-supportere har hardnakket hevdet, allerede tidlig i mars 2013, at sjansen for å overleve er 0%. Ikke bare er dette ren faktafeil, men har disse såkalte supporterne (support betyr å støtte) tenkt gjennom hva det betyr for ekte supportere å lese slikt. Vi som fortsatt har tro på at det KAN gå. Jeg tror de fleste av oss egentlig håper i det lengste.
Redusert tro er en ting; noe annet er å få en annen manns dritt servert i tide og utide.
Projisering
La oss se for oss at en pappa kommer hjem, sliten og misfornøyd, etter en lang og mindre god arbeidsdag. Pappaen skjeller ut sin sønn fordi sistnevnte gjorde en liten feil. Kan det tenkes at det er pappaens dritt som er problemet og ikke sønnen?
Kan det tenkes at enkelte mennesker slenger dritt over på andre, til og med mennesker som slett ikke har fortjent det?
Det kalles projisering når man overfører sine egne problemer til andre. Kan det tenkes at de som fortsatt har trua, kan bli lei av å lese om 0% sjanse for å overleve, i all den tid det faktisk er mulig å overleve?
La oss tro og håpe så lenge det er grunn til det!
Er det på sin plass å minne om at det ligger en positiv forventning i å kunne tro på noe vi har kjært?
Selv om vi KANSKJE rykker ned, så skal vi gjøre som spillerne; stå på og tenke positivt så lenge det er håp!
Det tror jeg på.
