Av DAG HÅKON HELLEVIK

Den tidligere så genierklærte vingløperen fikk sin første landskamp 13 oktober, og fulgte opp med en scoring for klubblaget en drøy uke senere.

Da 22 år gamle Junior gikk fra Blackburn til QPR sommeren 2012 var han en ettertraktet vare, så ettertraktet at han hadde valget mellom tre ulike landslag. Han er født i Canada med en far fra Jamaica og hadde tilbud fra begge land, men han valgte å si nei i håp om at han en vakker dag skulle bli god nok for England.

Det ble han aldri, for QPR-karrieren hans har vært en tre år lang nedtur for både spiller og klubb. Ikke en gang innlegget som førte til Zamoras seiersmål på Wembley var særlig mer enn et tilfeldig sleivspark, omgjort til målgivende pasning av en sinnsforvirret Derby-forsvarer. Da Junior i august i år slapp til fra start mot Carlisle i ligacupen var han den dårligste spilleren på et miserabelt lag. Belønningen var grov kjeft i media fra Chris Ramsey. Han sto høyt på lista over spillere vi gjerne skulle bli kvitt, men som ingen ville ha, og alt tydet på enda et år på sidelinjene frem mot kontraktens utløp i 2016.

Kanskje ikke så rart at han slo til da Canada, det svakeste av de tre landslagene han en gang håpet å kunne velge mellom, signaliserte at de fortsatt var interessert. Han har faktisk spilt for sitt fødeland før, i en barneturnering i Paris da han var 10 år. A-lagdebuten kom i en privatkamp mot Ghana på RFK stadion i Washington DC og endte 1-1.

Så gikk det 10 dager og han slapp til som innbytter for QPR, og scoret like godt i 3-0-seieren over MK Dons. Kanskje har han tatt skjeen i en annen hånd på trening, for han har knapt nok vært å se på benken engang etter flausen mot Carlisle. Hans forrige mål må vi tilbake til april 2014 for å finne.

Junior er 25 år nå, og det er så lenge siden han var ung og lovende at vi knapt husker at han har vært det. Ingen ting ville vært bedre enn om han fant tilbake til gamle takter.