Av DAG HÅKON HELLEVIK

Etter tre uker som fast tilskuer på Loftus Road og ymse bortebaner kan undertegnede slå fast at Rangers anno 2017/18 har en eneste oppgave, og det er å prestere bedre enn i 2016/17. Det er en målsetning vi ser ut til å kunne oppnå, men det er ikke en målsetting som skaper den store jubelen. Men skal vi bygge en ny klubbkultur nedenfra må vi starte et sted, og da er det faktisk bra dersom den begredelige nestenulykken fra sist mai kan bli et springbrett og ikke et sklibrett.

Bedre som lag
For å ta det beste først, så der det faktisk ut som om Holloway er i ferd med å skape en gjenkjennelig og en begripelig måte å spille på, noe vi aldri hadde i 2016/17. I våre beste perioder sliter selv de beste lagene i divisjonen med å holde oss fra livet. Vi evner å holde trykket, vi har et visst minimum av ferdigheter i banespill, vi blir ikke utspilt. Vi har to hjemmeseire mot to gode motstandere. Vi tapte fortjent i Cardiff forleden, men vi var ikke dårligere enn at vi med litt flaks kunne fått en utlikning og et ufortjent poeng i sluttminuttene. Vi er et bedre fotballag enn vi var for noen måneder siden, og det skal vi ikke sette oss ned og deppe over.

Defensive utfordringer
Men så er vi mennesker slikt skapt at vi først og fremst henger oss opp i det negative, og her er det dessverre mer enn nok å ta av. Da snakker vi om dårlige enkeltprestasjoner. For det er en ting Holloway ikke har klart å bli kvitt, og det er de individuelle forsvarsfeilene. Kvaliteten i være bakre rekker tok et stort skritt nedover fra 15/16 til 16/17, og her har lite endret seg. Onouha ser ut til å være programmert for å gjøre en blemme per kamp, selv om han leverer godt i  de 89 øvrige minuttene. Steven Caulker har åpenbart gjort mye med privatlivet sitt, men som stopper i Championship holder han per i dag ikke mål. Rekrutteringen av Babtiste ser ut til å ha vært et bomskudd i blinde, og med Hall, Lynch og Perch på skadelista begynner alternativene å ta slutt.

Eksemplene er ørkesløst mange. Caulkers forsøk på å stanse Jozefzons raid opp høyresida etter ti minutter mot Brentford endte i en takling som bommet med flere meter. Det så ut som komikveld, ikke minst da Borysiuk sklei innlegget i mål. Men dette var ikke polakkens feil. Hele trekket startet for øvrig med at Manning ble frarøvet ballen i en situasjon han burde hatt full kontroll på, så her var det mange til å dele skylda.

Babtiste fulgte samme Jozefzons corner fra bakkenivå etter 19 minutter, men kom seg bare to centimeter opp i lufta da han og ballen nådde bakre stolpe. Den som hadde kraft i frasparket var danske Bjelland, som steg høyt over Babtiste og headet til Eagan som headet i mål.

Innimellom 0-2 og 0-3 leverte Furlong og Caulker hver sin håpløse tversoverpasning som endte i skudd som Ingram reddet. Manning fulgte opp med en heading langs midtstreken som ble snappet opp og endte i langpasningen som Mauphey gjorde 0-3 på.

I det hele tatt sto de personlige feilene i kø, noe vi fikk i reprise i Cardiff noen dager senere. Etter at vi uventet hadde tatt ledelsen 1-0 presterte Steven Caulker - igjen - å somle bort en ball han hadde lang, lang, lang tid på å klarere. Fomlingen resulterte i en unødvendig pasning til en presset Onouha som leverte et elendig tilbakespill som Junior Hoilett scoret på. Og så kom 2-1 på en corner som var et deja vu på flere plan. Caulker ble kjempet i senk av Sol Bamba på samme måte som Babtiste hadde blitt det av Brentfords Bjelland - og Bamba scoret et mål prikk likt det han gjorde da vi slo samme Cardiff 2-1 på Loftus i mars. Så dette var ei lus vi burde ha kjent på gangen!

Mangler klasse offensivt
Fremover er vi heller ikke overkompetente. Ngbakato bommer på mål når han får heade upressa fra 12 meter, og han legger en pasning i stedet for å skyte når han går alene mot mål. Matt Smith treffer på en del headinger, men han er brukelig fra nesa og ned. Washington brukte opp flaksen sin da han fikk to treff i første ligakamp, og Mackie inspirerer lagkameratene til innsats på topp - i sånn omtrent annenhver kamp. Vi spiller tversover langs 16-meteren straks vi kjenner svetta av en midtstopper, og vi sender avgårde et halvt dusin fislete langskudd per kamp. Vi har en mann som tørr utfordre en motstander, Luke Freeman.  Men han er en tilrettelegger, ikke en skytterkonge.

Vi har scoret ca 52 - 55 ligamål per sesong de siste to årene, og det er ikke så galt. Vi har gjort det samme i august, 6 mål på 5 kamper. Det som er galt - veldig galt - er forsvarsrekkas evige evne til å gjøre den ene tabben som gir baklengs - nesten hver eneste gang. Vi gjorde dem i fleng mot Brentford - og vi gjorde de to vi «trengte» mot Cardiff. Fotball er riktignok slik at mål veldig ofte kommer av individuelle feil, og Cardiffs keeper hadde ergret seg i hele landslagspausen hvis Matt Smiths header hadde blitt avgjørende sist lørdag. Vi i QPR gjør dem imidlertid oftere, mer regelmessig og med mer bravur enn de fleste.

Hvorfor? Noe er uflaks. Når en uforberedt Caulker må inn fordi både Lynch og Perch er skadd i tillegg til Grant Hall, er det uflaks. Veldig mye er imidlertid individuell udyktighet. Vi har rett og slett en stall hvor flertallet ikke har de ferdighetene som trengs for å løfte klubben til å bli en opprykkskandidat. Vi sitter ofte på tribunen og tenker at «stakkars Alex Smithies, en så god keeper, hvor lenge gidder han kaste bort livet sitt på å spille med disse klovnene her...»

FFP-dom hengende over oss
Men;, vi må også snakke om elefanten i rommet; Financial Fair Play-dommen som fortsatt henger over oss. Saken er gammel, den er fra 2013/14 faktisk, men den kommer til å ramle ned i hodet på oss en vakker dag som kanskje ikke blir så veldig vakker. Det eneste vi ikke vet, er hvor hardt den treffer. Et av QPRs argumenter i forhold til forbundet har vært regelendringen som tar hensyn til ikke bare underskudd i en sesong, men snittet av underskudd over flere. Derfor er klubbledelsen nå ekstremt fokusert på å få dette snittet ned. Derfor får vi ingen signeringer som koster penger. Derfor er det Wolverhampton, og ikke QPR, som bruker 15 millioner pund på Ruben Neves, tilfeldig valgt eksempel. Og derfor er ikke Jordan Rhodes solgt til QPR oppi runddansen sin mellom Blackburn, Middlesboro og Sheffield Wednesday. Derfor er vi blant Championships «Small Spenders». Det er antakelig helt nødvendig.

Undertegnede har valgt 2017/18 som sesongen da jeg kommer til å pendle såpass mye til London at jeg kommer til å få med meg de fleste kampene. Jeg må nok leve med at dette neppe blir en sesong som går inn blant klubbens store. Men, hvis QPRs utvalgte klarer å ta seg sammen bare litt, kan det bli en bedre sesong enn i fjor. Får vi det til skal vi faktisk være fornøyde.  Og det ser det ut som om Ollie er på god vei til å klare.