Av KÅRE SVANG

Endelig var Steve Cook tilbake i startoppstillingen – og det samme var Reggie Cannon. Begge to klare forsterkninger i et forsvar som har levert svært varierende kvalitet så langt i sesongen.

Når disse kom inn måtte noen ut, og det ble helt i min ånd – Kakay og Dunne. Også Lyndon Dykes var benket foran kveldens kamp – på høy tid mente mange. Han var direkte svak mot Millwall på Boxing Day og da var det helt greit at Sinclair Armstrong fikk muligheten fra start.
Øvrige spillere som ikke fikk fornyet tillit fra start var Smyth og Larkeche, som var erstattet av Willock og Dixon-Bonner.

Savnet etter Steve Cook i midtforsvaret har vært åpenbart, men allerede i kampens første 15 minutter sviktet samarbeidet med partner Clark-Salter to ganger. Kun en meget god Asmir Begovic holdt oss unna mål imot. Ved begge anledningene kunne det se ut som dårlig kommunikasjon mellom stopperne, noe som gjorde at Ipswichs Freddie Ladapo slapp alene gjennom.

Høyt press
QPR sto mye høyere på banen i denne kampen enn eksempelvis mot Millwall. Da vil risikoen for gjennomløp øke fordi bakrommet blir større å løpe i, mens det fremover gir laget større trykk og intensitet. Og det var nettopp det som skjedde – laget stod høyt og foran jobbet Willock, Armstrong og Chair som gale. Spesielt Chair virket opplagt og ordentlig «på» fra start.

Med unntak av de to gjennomløpene til Ipswich var det lite vertene bidro med. I stedet kunne det virke som de ble «tatt litt på senga» av et friskt QPR lag. Selv om heller ikke W12 laget produserte de store sjansene kom de til stadighet til avslutninger.

QPR hadde til tider godt tak på kampen og fint trykk. Så kan man spørre seg om Sinclair Armstrong leverte noe bedre uttelling enn Dykes? Uansett gikk Armstrong på en rekke fine løp og var bra aktiv gjennom hele kampen, men de som etterlyser en «goalgetter» - en «target man» må fortsatt gjøre det.

Stang ut
Kampens største mulighet i 1. omgang kom etter om lag 35 minutter spill da Clarke-Salter slo en corner som endte på hodet til Steve Cook. På en fin stuss endte ballen i stanga og trillet langs linja, umulig å se om den var inne eller ikke. Et par fortvilte QPR spillere prøvde å signalisere at ballen var inne, men til ingen nytte for kveldens dommer David Webb.

Trolig gjorde han en riktig vurdering om at ballen ikke var inne, men det er synd at det i det minste ikke er måleteknologi (video) i Championship. Greit nok at det ikke er VAR, men å bedømme om en ball er innenfor eller ikke burde ikke være noen store kostnad i denne divisjonen.

Første omgang var oppløftende, igjen spilte QPR som et lag – var tilbake i formasjon og intensivitet som vi opplevde da laget tok tre på rad for noen uker siden.

Det ble en lang pause på Portman Road på grunn av et sykdomstilfelle på tribunen, men ved oppstart av 2 omgang kom Paul Smyth inn for Willock – et godt valg da Willock til tider hadde hatt en noe anonym kveld.

Livlig Smyth
For oss som har sansen for Smyth sine trommestikker av noen bein og hans stadige forsøk på å skape noe – så ble andre omgang vellykket. Smyth kom inn og skapte noe omtrent med en gang på kanten. Dozzell var medspilleren som gjorde forarbeidet og spilte ut på kanten til en Smyth, som tråklet seg gjennom to forsvarsspillere og inn i 16 meteren. Smyth ble revet ned av en arm/hånd som havnet over skulderen hans og falt av den grunn i bakken, men fikk ingen verdens ting, annet enn et hjørnespark når situasjonen avklares.

Straffe?? Må nok si at jeg har sett dommere dømme straffe på tilsvarende situasjoner tidligere, men Mr. Webb viste ingen nåde og lot spillet gå videre. Litt feig avgjørelse sett gjennom QPR brillene, samtidig som et par Man U-supportere, invitert til tv-kamp på hytta, ga klar støtte til at dette var et soleklart straffespark – etter å ha sett situasjon 3-4 ganger.

.

Mye positivt
QPR fortsatte det høye presset også gjennom hele andre omgang – og det var aldri noe alternativ å «parkere bussen» for å sikre ett poeng. Kampen bølget frem og tilbake, og Begovic er nevnt – vår kaptein var absolutt på jobb denne kvelden og stoppet det som Ipswich produserte av muligheter.
Ilias Chair ut med strekkskade etter halvtimen i andre omgang – etter en vel gjennomført kamp. La oss håpe at strekken kan leges innen 1. nyttårsdag – Chair er viktig for dette laget.

Ut med skade måtte også Steve Cook – noe som også er veldig bekymringsfullt med tanke på at det er Jimmy Dunne som er alternativet i midtforsvaret. Dunne hadde imidlertid tilsynelatende god kontroll de 25 minuttene han spilte, inkludert tilleggstiden.

Hvor dommer Webb fikk 8 tilleggsminutter fra vites ikke, men det var nå det som ble lagt til. Håpet om mer enn ett poeng kom i det 95 minutt da et i utgangspunktet ufarlig innlegg fra Reggie Cannon ble slått inn i boksen mot Ryan Kolli, som var kommet inn for Sinclair Armstrong, og hvor ballen åpenbart traff armen til en Ipswich spiller som var i luften for å heade ballen unna.

Straffe?
Ballen traff imidlertid armen hans i luften, langt ut fra kroppen. Dersom regelboken skal følges så er dette et soleklart straffespark, men spørsmålet er om dommeren fikk med seg at ballen traff armen. Om han gjorde det så gjorde han en stor feil, som dessverre kostet QPR et straffespark og mulig to poeng. Eller så var dommeren for feig til å dømme straffe ca. 6 minutt på overtid. Det får vi neppe svar på, men det var mange som var borte for å ta en prat med han etter kampslutt.

Kampen ebbet ut med uavgjort 0-0 og med et positivt fortegn bak seg. Det var mye bra i dag, men gutta klarer fortsatt ikke å putte ballen i mål. Bakover holdt gutta tett, takket være at Cook og Cannon var tilbake i bakre rekker – og ikke minst en god Begovic. La oss håpe at skadene på Cook og Chair ikke er alvorlige – de gutta trenger QPR nå.
 
QPR starter det nye året med hjemmekamp på Matrade Loftus Road mandag 1. januar. Med håp og tro om at 2024 gir oss mange tre poengere og et hav av optimisme.
Godt nytt år alle sammen. Come on u R’s…

Laget:
Begovic, Cannon, Cook, Clarke-Salter, Paal, Field, Dozzell, Dixon-Bonner, Armstrong, Willock og Chair.
Benken: Archer, Kakay, Dunne, Drewe, Larkeche, Smyth, Dykes, Adomah, Kolli