For oss nordmenn er spørsmålet også verd å stille etter Aalesunds opplevelser under Europa League-kvalifiseringen i Albania forleden.

Clarke Carlisle serverer seerne to konklusjoner. Den ene er at rasismen fortsatt er til stede i sporten, også i England, mens den andre er at svært mye er gjort for å bekjempe elendigheten siden det ble kastet bananer mot Garth Crooks og Clyde Best på britiske baner på 1970- og 80-tallet.

Clarke Carlisle var med på å spille QPR ned fra Championship i 2001 og opp igjen i 2004, og han står med 112 A-kamper i W12. Han var en av våre beste spillere i en vanskelig periode for klubben, og han har hatt en problemfull personlig reise også. Midtstopperen hadde på den tiden et alvorlig alkoholproblem, og han ble i en periode beordret på rusavvenningsklinikk av QPR-manager Ian Holloway.

Åtte år senere kan han se tilbake på en karriere som spenner over alle de fire profesjonelle divisjonene. Han en en praktiserende kristen og dessuten en reflektert samfunnsaktør i egenskap av å være leder i de engelske profesjonelle spillernes fagforening. Han er fortsatt aktiv spiller, forrige sesong i Northampton Town i League Two.

Da det ble klart at John Terry /Anton Ferdinand-saken ville havne i retten satte BBC Carlisle til å lage en dokumentarfilm om rasisme i engelsk fotball. Den ble vist på fjernsyn i England mandag 16. juli, få dager etter at Terry ble frifunnet. Clarke Carlisle gjør det i programmet klart at han selv aldri er blitt utsatt for noen form for rasisme som idrettsutøver, men filmen viser at ikke alle hans mørkhudede kolleger har vært like heldige.

Mye av rasismen viser seg gjennom samme type nedsettende kommentarer om hudfarge som det John Terry ble beskyldt for å ha kommet med mot Ferdinand, og som Liverpools Louis Suarez ble dømt av FA for å ha bruk mot Patrice Evra. Stan Collymore forteller blant annet om gjentatte tilrop med beskjed om å dra tilbake dit han kom fra. Men rasismen handler også om klubber som har som uttalt politikk at de ikke vil ha asiatiske spillere, noe et par juniorer med pakistansk bakgrunn kunne fortelle om. Likeledes mener John Barnes at hans hudfarge er årsaken til at han etter sin aktive karriere aldri klarte å etablere seg som manager i Football League. Temaet er så betent, i følge filmen, at flere av dagens fargede engelske landslagsspillere nektet å stille opp foran kamera.

Samtidig viser filmen hvor mye verre det er andre steder. Clarke og teamet hans gikk på kamp i Polen, på lokaloppgjøret mellom Wisla Krakow og Cracovia. Her nådde tilhengernes hetsing av svarte, og ikke minst av jøder, en dimensjon engelske tribuner heldigvis aldri har sett. Det gjør inntrykk å høre Wisla-fansen synge i kor at motstanderne er pedofile jøder - og det på en stadion som ligger 70 kilometer fra utryddelsesleiren Auschwitz. Rasehets fra tribunene er et gedigent problem mange steder i Øst Europa, og i den sammenhengen er ikke Tirana-publikumets oppførsel mot Aalesunds Hugues Wembangomo og Tramaine Stewart spesielt overraskende.

Men det var ille nok på øyriket også for noen tiår siden, med skjellsord, apelyder og banankasting. En av filmens konklusjoner er imidlertid at britene har klart å gjøre ganske mye med de verste utskuddene. Slik sett kan Terry-saken også framstilles som et uttrykk for noe positivt. Når et uttrykk som «svart fitte» mellom to spillere kan skape så mye oppstyr er det også et bevis på at de enda grovere formene for rasisme i idretten faktisk ikke er så mye til stede lenger.

Et paradoks i England er for øvrig at mens klubbenes spillerstaller er blitt stadig mer kulørte, er tribunene fremdeles bortimot helhvite. Det er et fenomen vi kan se også på Loftus Road. Clarke intervjuer blant mange andre sin far i programmet. Carlisle senior er gammel amatørspiller som forteller at han aldri tok sin sønn med på kamp da gutten var liten på grunn av tilropene fra benkeradene, og at han tror rasisme var en av årsakene til at han aldri fikk testet talentet sitt på det nivået han hadde ønsket.

Likeledes intervjuer Clarke en rekke liverpoolfans om utestengningen av Suarez, som fikk åtte kamper karantene i sesongen som gikk for sjikanen av Evra. Liverpudlene, som i parentes bemerket er intervjuet på Loftus Road før kampen som QPR vant 3-2, er bortimot enstemmige i sin oppfatning av at utestengelsen var dypt urettferdig. Fargede intervjuobjekter Clarke Carlisle snakker med er på sin side oppgitt over at Liverpool FC og manager Kenny Dalglish støttet sin spiller uten motforestillinger, uten noen form for forståelse for at bemerkningene søramerikaneren hadde kommet med kunne ha vært upassende. Alle utenfor klubben er i dag enige om at Liverpool FC taklet saken dårlig. Alex Fergusson, i den grad han er et troverdig sannhetsvitne i noe som har med erkefienden å gjøre, har sagt at han tror dette var en av grunnene til at Dalglish mistet jobben.

Herværende artikkelforfatter har skrevet kritisk om rettssaken mot John Terry tidligere, mest ut fra det perspektivet at en fem dagers øvelse for å belyse innholdet i én setning uttalt på en fotballbane ikke fremstår som god ressursbruk. Saken har hele tiden virket tynn fra påtalemaktens side. Ingen hadde egentlig hadde hørt alt som ble sagt, og det var mange åpninger for den type tvil og tolkninger som da også førte til at Terry ble frikjent.

Samtidig var det aldri min mening å underslå det faktum at kommentarer av den typen det var snakk om kan være svært sårende for den det går ut over. Når slikt blir opplevd ofte nok kan det også drive en talentfull spiller helt vekk fra idretten for alltid.

For undertegnede fremstår Suarez uttalelser mot Evra, slik de ble sitert i pressen i vinter, som mye mer ondskapsfulle enn Terrys angivelige uttalelse mot Ferdinand. Suarez skal ha gjentatt flere ganger, behersket og målrettet, at «jeg snakker ikke med svarte» og sa at han hadde sparket Evra «fordi du er svart». Terrys uttalelser falt midt oppe i en utstrukturert tirade av kjønnsord og alminnelige ufyseligheter, i en meningsutveksling som heller ikke fremstår som veldig flatterede for Anton Ferdinand. Anton var selv svært aktiv i en «fittekrangel» som også kan stemples som diskriminerende mot kvinner - men han gikk altså ikke så langt at han brukte Terrys hvite hudfarge som et enkeltstående skjellord. Clarke Carlisle er for øvrig også helt klar på at det å bekjempe støtende språkbruk både mellom fotballspillere og på tribunen burde være et prosjekt i seg selv, enten glosene som benyttes kan defineres som rasistiske eller ikke.

Kjernen i saken mot John Terry er at Chelsea-spilleren ble filmet mens han brukte uttrykket «f****** black c***» - «jævla svart fitte» - i retning Anton Ferdinand. Terry har hevdet at ordene fallt fordi Ferdinand hadde spurt Terry om Terry hadde kallt ham en «f****** black c***» - til hvilket Terry ikke svarte at «nei, jeg har ikke kalt deg en «f****** black c***». Og da han sa dette ble han filmet, og dermed var sirkuset i gang.

Ferdinand på sin side hevdet at noe slikt spørsmål hadde han aldri stilt, ergo kunne John Terry umulig ha besvart det. Problemet var bare at ingen hadde hørt hva som ble sagt særlig godt, og leppeleserne som vitnet i retten kunne si lite om tonefall og andre språklige nyanser.

Flere kommentatorer har etter frifinnelsen av John Terry ment at påtalemakten gikk til retten med en så dårlig sak at de har bidratt til å gjøre det vanskeligere enn før å bekjempe rasisme i idretten. Andre mener at dommen er destruktiv fordi den godtar rasistiske skjellsord på fotballspillernes arbeidsplass. Anton Ferdinands støttespillere hører naturlig nok til den siste gruppen.

Til det siste er å si at ingen, og heller ikke dommeren i sin sluttkonklusjon, mener at Terrys påståtte ordbruk er akseptabel. Alle er enige om at det omtalte uttrykket er grovt nok til at han burde blitt dømt - hvis han hadde brukt det i en nedsettende mening. Frifinnelsen bygger derimot på en «rimelig tvil» om hvordan ordene var ment. Dommeren påpeker at både Anton Ferdinand og John Terry kan ha opptrådt i god tro i den forstand at de har misforstått hverandre i helsegryta på Loftus Road. Ingen beskyldes for å ha løyet eller vridd sannheten for med vitende og vilje å stille den andre i et dårlig lys i etterkant. Noen kan mene at dommeren med dette «feiger ut» - andre kan mene at dette ligger innenfor grensene for hva som er «rimelig tvil» i en straffejuridisk setting.

Det de fleste enes om er at dette er en rettssak som i beste fall stiller kampen mot rasisme i fotball på stedet hvil. Det er ett sted denne kampen, i følge Clarke Carlisle, ikke bør fortsette å stå. Akkurat det er det ikke veldig vanskelig å være enig med ham i.