Av DAG HÅKON HELLEVIK
På kartet ser det ut som om Norskehavet ligger på vestsida av Bergen by, men i virkeligheten svever det rett over hustakene. Akkurat nå var den i ferd med å dette ned.
Mottakelseskomiteen sto på perrongen.
De to hadde kommet dit med båt dagen før. En mager fyr og kona hans. Slank og spenstig kar, og ikke det minste ankelsvak. Stritt, kort hår, litt benete fjes, dressjakke og solbriller. Skoene var pene og nypussede, og han hadde ikke leggskinner verken utenpå eller under dressbuksene. Men det hadde han aldri hatt, så det var ikke så oppsiktsvekkende.
- Fllern til vær sa jeg, og tok ham i handa.
- Her regner det både katter og bikkjer, men det er folk på disse kanter visstnok vant til, så de bryr seg ikke.
- Regn? sa Den Magre. -Jo jo, kanskje det, men det har ikke jeg sett noe til.
Vi vasset ut til drosjene i samlet flokk, den magre, den gråhårete med hockeysveisen, den ankelsvake og alle konene deres. Bakerst kom ambassadøren som en annen gjeterhund for å passe på at ingen svømte seg vill på veien.
En annen typisk bergenser – laget av vannfast materiale for bedre å kunne tåle å oppholde seg utendørs.
Foto Dag Håkon Hellevik
Det var naturlig å gå av toget i Bergen, av flere grunner. En grunn var at toget ikke gikk lenger. Hadde toget fortsatt ville det kjørt rett på havet. Ikke det at det ville gjort noen forskjell, straks vi gikk ut av drosja nede i byen ble vi søkkvåte uansett.
Dessuten var det til Bergen vi skulle, og det var den andre grunnen til å gå av. Opptil flere hadde vært der før, noen både en og to ganger, men ikke alle. Den ankelsvake hadde vært der to ganger. Han hadde hørt om både bryggerekka og fisketorget, men aldri hatt tid til å se noe av det på nært hold. Nå var han på nært hold, men lufta var så våt og tett at det var umulig å vite om fiskene på torget lå døde og veloppdragne i diskene sine eller om de svømte gatelangs i et forsøk på å unnslippe.
Den Magre mente at byen i det minste luktet slik den pleide å gjøre. Den Gråhockeyhårete var ny i byen, han hadde sittet hjemme med vond rygg den gangen kompisene dro dit på fest for lenge siden. Ambassadøren var den mest entusiastiske. Han boblet over av fryd og mente at byen så ut nøyaktig slik han hadde sett den i kikkert fra fjellhylla si i Sogndal oppe i Sunnmørsalpene.
-Vi drar til hotellet, sa jeg.
-Hvor er det, sa Den Ankelsvake. Har de bygget nytt? Vi bodde i et hotell i en husrekke langs en kaikant som så ut som om den var fra 1500-tallet.
-Nei, sa jeg. -Her i byen bygger de ikke nytt hvis de ikke må. De impregnerer takene et par ganger i uka for å holde vannet på avstand, men de gjør ikke mer enn det. Hvis husene langs kaikanten ser ut som noe tyskerne snekret opp i vill fart et halvt årtusen siden, så er det fordi det er det de er. Da Svartedauen kom til Norge i 1349 var det hit den kom først. Det gjorde den fordi den visste at her kom den til å bli tatt godt imot. Denne byen var gammeldags allerede da.
Guidet oppstart
Selv hadde jeg vært i Bergen en hel gang tidligere, så jeg var gruppas naturlige lokale guide. Mine venner var svært interesserte. Spørsmålene regnet over meg, og jeg kunne øse av mine kunnskaper.
-Hva er den taubanen der borte for noe?
-Den går opp til Ulrikken. Eller kanskje det er til Fløyen? Samma det. Det er et fjell i nærheten som de lokale av og til reiser opp på, i et forsøk på å komme over skydekket slik at de kan få tørket klærne sine. Det hender at det hjelper, men ikke alltid.
-Hva lever folk av?
-De lever av å selge fisk. Den fisken de ikke får solgt, den spiser de selv. Det er derfor det lukter som det lukter her i byen. Sånn er det bare.
-Ferskfisk?
-Alltid. Så fersk som den kan få blitt. I sånt vær som dette kan folk plukke den levende rett ned fra takrennene.
-Lutefisk?
-Alltid. Så lut som den kan få blitt. I sånt vær som dette, så luter de mot vinden alle sammen, enten de svømmer eller går.
- Ferskfisk og lever?
-Nei. Når de tar levra ut, da er den død.
-Tørrfisk?
-Skjerp deg mann. Prøver du å være morsom? Nå har du vært i denne byen i snart en halvtime. Har du sett noe som helst som er tørt?
Nei, svarte Den Magre. Han hutret svakt og ba om å bli kjørt tilbake til hotellet. – Nei, det har jeg ikke.
Til høyre en typisk bergenser. Underbittet er litt uvanlig, for de fleste med underbitt drukner som unge. Til venstre to tilreisende.
Foto Dag Håkon Hellevik
