Av ATLE HOMB-VESTERÅS

Jeg har ikke hatt så mange anledninger til å reise over til England for å se på QPR. Ikke har jeg hatt hellet med meg heller, bortsett fra en seier mot Barnsley i 2003 da vi lå i League One.

Jeg hadde vel heller ikke store forhåpninger da jeg dro over forrige helg da vi møtte Manchester City. Dette var en tur quizlaget hadde planlagt og selvsagt, fotballinteresserte som vi er så måtte det bli London. Etter å ha brukt fredagen til oppvarming, dvs museer, Beatles og øl, var det endelig klart for matchday.
La det nå være sagt med en gang; det er spesielt å gå av stasjonen ved White City i regnvær og flomlys i det fjerne. Rundt seg har man hundrevis av folk i hoops, luer, skjerf, ja et herlig syn.

Kjappe replikker
Noen City-supportere sang også at "Here comes the champions", de fikk selvsagt et tilsvar, "but you cant play in Europe and we dont know why". Replikkene kommer raskere enn Lucky Luke trekker. Her var vennligheten mellom de to supportergruppene stor. Helt fantastisk når en tenker på hvordan det var før. Det å komme inn på stadion, se den grønne matta, regnet som øser ned, enda flere folk på vår herlige stadion, trange seter, vond mat, godt øl, dårlig lukt på do, ja, da er du på Loftus. I

Ikke noen sushi og kanapeer her i gården. En blir litt dratt tilbake før Berlinmurens fall og vi elsker det. Brølet fra høytaleren som spiller Clash "London Calling", pipingen mot presentasjonen av City-spillerene og den hyllesten hver og en QPR-spiller får. Den er etter de siste kampene også fortjent. Minst like fortjent er hyllesten supporterne har mot Tony Fernandes. Tror ikke mange klubbeiere opplever noe slikt.

Intens stemning
Så til kampen. For en kamp, et trøkk på tribunen og på banen. I regnet dominerte QPR spillet, vi skåra, trodde jeg, men nei. En skåring til, men for helvete, han annulerer! Piping, mishagsytringer og ingen skjønte noe som helst, inntil meldingene begynte å tikke inn. Dommeren hadde helt riktig, den kødden. Så til øyeblikket slik som jeg opplevde det. Isla og Vargas spiller seg igjennom, Austin lurer seg unna offside fella til City. Mål!
Ingen annulering. Tribunen eksploderer. Jeg også. Yngvar, min "kamerat" er ihuga City supporter, sitter blek og sur på plassen sin. Herligheten varer noen minutter. City presser litt mer nå. Ball opp til Aguero.
Hei! Offside, hands, men nei. 1-1. Mannen, dommeren, som så Harts dobbeltspark, så ikke offsiden eller handsen. Dobbeltfeil. Kun QPR som blir straffet slik føler jeg i mitt konspiratoriske sinn. Pause.

Øl, do, prater med flere supportere. Mange nordmenn, i allefall 8-9 stykker.
2. omgang. Håpet at Hart og Aguero skulle sitte igjen i garderoben med diare, dessverre ikke. Dommeren gir gule kort i øst og vest, kun til spillere i blått og hvitt. Arrrg.

Dommeren
Jeg har lyst til å forlate arenaen, er så irritert på dommeren. Sjanser til begge lag. Vargas ligger i 180 grader og fyrer av et skudd. Utenfor. Så drar Charlie seg oppover vingen, spiller et presist innlegg. Zamora. Jeg vet at det ikke var han, men selvmål. Vi leder igjen mot City!
Hele stadion, fyr og flamme. Yngvar sitter og er om mulig enda surere enn sist. Kan dette holde, tenker jeg.

Barton en heading bakover. Hva i helvete er det du gjør? Heroisk innsats, og fortsatt 2-1. Åtte minutter igjen. "We are the rangers boys" gjaller det. Dessverre så er Ya Ya våken og finner en enda mer våken Aguero. Litt forvirret Dunne blir, sammen med tre andre QPR spillere lurt, 2-2. Helvete i ......... Ok, resultatet er greit, nå må vi bare holde dette. Kampen svinger, sjanser til begger lag. Største til City. Dommeren blåser. Yngvar, den tosken, klarte ikke å styre seg. Reiste seg opp og jublet da City skåret. Han er mer fornøyd enn meg. Jeg er utmattet. Helt ør. For en kamp. For en stemning. For en spillerglede QPR viste. Lagmoral.

Uforglemmelig
Kommer aldri til å glemme dette. Stemmen har begynt å komme igjen. Jeg har ikke godt av dette, jo jeg har det. Kan bare tenke på alle dere som har sett oss vinne store kamper som mot Liverpool, Chelsea, osv.
Trasker ut igjen. Folk er fornøyde, en optimisme har bredt seg. Til og med til meg. Jeg har sett QPR skåre mål i Premier, har ikke det siden Bradley Allen mot Norwich i 1992. På tide. Størst takk sender jeg til QPR-fansen. Finnes det noen bedre?