Av DAG HÅKON HELLEVIK

Ingen av delene var «breaking news». Martis avgang ble annonsert 29. april etter det pinlige 0-5-tapet for Burnley. Stéphan (vi er foreløpig ikke på fornavn med ham) hadde versert på ryktebørsen i ukesvis før bekreftelsen endelig kom. Andre rykter hadde også versjert, med et spenn fra Wayne Rooney til Sol Campbell, men sånnt vås hadde vi heldigvis vett nok til ikke å tro på.

At de to «nyhetene» så kom med to dager imellom skyldtes selvsagt at klubben måtte bli enig med den ene sjefen om en sluttavtale før de formelt kunne fortelle verden at de hadde ansatt den neste.

Dette er en manageransettelse vi foreløpig ikke ser noe behov for å feire. Julien Stéphan skal absolutt få lov til å vise hva han er god for, men han erstatter en sjef vi hadde håpet vi skulle få beholde en stund til. 

In Marti we trusted
Marti Cifuentes fikk en solid standing blant fansen i løpet av sine 18 måneder i W12, og resultatene hans var overbevisende nok. Han reddet skinnet vårt våren 2024 etter en katastrofestart under Gareth Ainsworth, og han fikk skikk på laget etter en dårlig sesonginnledning året etter.

2024/25 var preget av en rekke signeringer uten erfaring fra EFL Championship, og vi aksepterer at det tok tid å få et slikt mannskap til å fungere. Dessuten fikk vi en lang serie skader vi ikke kan laste treneren for. Det ansvaret ligger antakelig andre steder i klubben, men når skadene blir så mange at de går ut over prestasjonene ender det jo med at manageren får skylda uansett.

Total skjæring
Så skar det seg totalt mellom manager Marti og klubbdirektør Christian Nourry uten av vi vet hvorfor. Kanskje ble forholdet mellom de to dårlig fordi Marti åpenbart vurderte å ta jobb andre steder - eller kanskje vurderte Marti å ta jobb andre steder fordi forholdet mellom de to var blitt dårlig.

Hva som er høna og egget i den problemstillingen er viktig å vite dersom man skal forsøke å gi den ene eller den andre det moralske hovedansvaret for det som åpenbart var en kraftig personlig kollisjon, men siden vi ikke vet svaret skal vi la være å gjøre akkurat det.

Lavere nivåer
Derfor: Julien Stéphan! Den 45 år gamle fanskmannen (født 18. september 1980) var opprinnelig defensiv midtbanemann av yrke. Han hadde en spillerkarriere hvor han som ung senior startet i Paris Saint Germain, men uten å komme lengre enn til reservelaget.  Senere representerte han Toulouse, Racing Club de France, Stade Briochin og FC Drouais.

Med unntak av Toulose, hvor han i følge Wikipedia spilte fire ligakamper, snakker vi om fransk fotballs lavere luftlag. Toulose vet imidlertid QPR snart mer om, dette er et av de lagene vi skal møte i sommeroppkjøringen i juli.

Bedre som trener
Som trener har han nådd lengre! Han startet som juniortrener i Rennes, og avanserte via B-laget til å lede A-laget i Ligue 1. I 2019 vant klubben det franske cupmersterskapet med ham som sjef, og i 2019/20 tok klubben tredjeplassen i toppdivisjonen - riktignok i en sesong som ble avbrutt på grunn av pandemien.Stéphan rakk å lede laget i Champions League før han sluttet i mars 2021.

Neste stopp var Strasbourg i 2021 til 2023, hvor en god første sesong ble fulgt opp av en dårlig andre sesong med påfølgende oppsigelse. Han returnerte til Rennes, hvor hans siste sjefsjobb før overgangen til W12 strakte seg fra november 2023 til november 2024.

Nå er det hans tur å legge hodet på blokka på treningssenteret på Heston. Mye av en managers gleder og sorger henger sammen med kvaliteten på de spillerne han klarer å rekruttere. Vi har tilbrakt sommeren med å få nyheter om etablerte spillere som faktisk fortsetter i QPR til tross for rykter om det motsate, folk som Ilias Chair, Sam Field og Jimmy Dunne, men vi trenger nye ansikter også. Kanskje får vi noen franskmenn som snakker engelsk med samme aksent som sjefen? Ryktene gikk i en periode om at Stéphans engelsk var av det lurvete slaget, så da vi hørte velkomstintervjuet ble vi faktisk positivt overrasket.

Måtte det bare fortsette også etter at vi har fått se hva han kan få spillerne til å prestere på banen!