Av DAG HÅKON HELLEVIK
Vi som elsker klubbrekorder fikk med stor sannsynnlighet en ny denne lørdagen: 20 år gamle Murphy Mahoney ble QPRs sjette målvakt denne sesongen! Keiren Westwood fikk hva de innvidde omtaler som «en voldsom mavesjau» i garderoben like før avspark, og dermed var det duket for vår femte keeper fra start siden august. I tillegg har Lee Wallace vikariert i noen minutter da David Marshall hinket av banen i sluttminuttene mot Forest i mars.
Ellers er det lite nytt å rapportere. Hva kampen angår så tapte vi den selvfølgelig, slik vi alltid gjør for tiden. Slik sett kunne det vært mer interessant med et detaljert referat fra den før omtalte «voldsomme magesjauen». Da kunne vi kanskje ha funnet frem noen nye, originale formuleringer om «ting som gikk skitt» og dermed sluppet å gjenta oss selv altfor ofte.
For Shit Happens, og denne gangen åpenbart både i garderoben og på banen. Også denne gangen tapte vi til tross for at vi spilte brukbar fotball i lange perioder, slik vi eksempelvis også gjorde da vi tapte hjemme for Fulham forleden. Kjennetegnet på QPR i alle de syv kampene vi har tapt siden slutten av februar er at vi har vært mye bedre mot de gode lagene enn mot de aller dårligste, men hver gang klarer vi likevel å legge oss på et nivå like under det motstanderen finner det for godt å levere. Mye av formsvikten skylders selvsagt skader. I tillegg til den evige keeperrotasjonen og fraværet av Chris Willock savnet vi denne gangen Lee Wallace, Rob Dickie og Yoann Barbet, noe som fikk Mark Warburton til å ty til en konvensjonel bakre firer for første gang på en stund. Også Jeff Hendrick var skadd, men ham var det ingen som savnet.
Vi åpnet kampen meget bra og burde ledet før kvarteret hadde gått. Andre Dozzell kom seg igjennom Prestons midtforsvar og fikk skutt, men danske Daniel Iversen leverte det som antakelig var dagens viktigste redning. Sjansen ble fulgt av flere, både Dozzell og Ilias Chair fikk gode skuddmuligheter som de ikke klarte å utnytte.
I vår egen sone satt klareringene og blokkeringene som de skulle, og det gikk mer enn halvtimen før hjemmelaget klarte å lage problemer for unge Murphy. Til slutt skapte imidlertid QPRs litt for mange sleivpasninger og balltap muligheter for vertene, og vi slet i omgangens siste ti. Prestons første sjanse kom da Cameron Archer pirket ballen til Alan Browne som vippet forbi en utrusende Mahoney, men en glimrende blokkering fra Moses Odubajo forhindret baklengsmål.
Like heldige var vi ikke i minutt 42 da Brownes harde og flate innlegg fra venstre traff en liten klynge bestående av Emil Riis Jakobsen og Jimmy Dunne ved første stolpe. Det var vanskelig å se hvem som var sist på ballen, men i statistikken står scoringen som selvmål fra unge Dunne. Samme Dunne fikk sjansen til et volleyskudd i den andre enden av banen like før fløyta gikk, men Iversen sto atter en gang i veien.
Kampen ble i realiteten avgjort fem minutter inn i andre omgang. Archer fikk gå tversover i QPRs straffefelt og fikk fyrt av et hardt, høyt skudd som Murphy var sjanseløs på. Derfra og inn skapte vertene mange flere sjanser enn de hadde gjort i første omgang, og vår unge debutant fikk vist seg frem med en serie gode redninger. I minutt 66 måtte han slippe et nytt hardt skudd fra Archer, men kom kjapt ut og klarte å hindre Sean Maguire i å score på returen. Litt flaks hadde vi også, som da Archer litt senere sto på to meter etter en dårlig klarert corner og traff en lagkamerat helt inne på streken!
Vi var best i første omgang, og vi leverte en halvanstendig andre omgang også. Vi vant hodedueller, vi blokkerte og taklet, selv om hjemmelaget utvilsomt vant sjansestatistikken i de siste 45. Hadde fotball vært rettferdig hadde en kamp som denne endt 2-2. I stedet fikk vi en redusering såvidt det var, en straffe idømt på overtid. Sam Field fikk trøya revet nesten av så straffesparket var greit nok dømt, men Andre Grays redusering kom bare sekunder før overtiden var ute. Kampen var forlengst tapt.
Alles øyne var på unge Murphy Mahoney på en dag som denne, og han leverte på alle måter til godkjent. Han kan ikke lastets for målene, og han hadde flere gode inngrep etter pause. Ellers var også Sam Field god som den mest dedfensive i midtbanediamanten. Problemet var, surprise surprise, at vi ikke scoret på sjansene. Det til tross for at alle de tre spissene Austin, Gray og Dykes var på banen i løpet av de 90.
Stefan Johansen var der også, men han ser ut som om han er blitt 12 år eldre på de siste 12 månedene. Synd for ham og synd for oss.
QPR: Mahoney, Odubajo, Sanderson, Dunne, McCallum, Amos (Thomas 57) Field, Johansen, Dozzell, Dykes (Austin 68) Chair (Gray 69)
Gult kort: Field
