Stemmen fra London

Nick London er stemmen som de siste sesongene har ledsaget QPR-fans som har sett lagets kamper på nett. Det finnes selvsagt ingen QPR-tilhengere som ikke kjenner hans sidemann Andy Sinton, men Nick er nok mer ukjent for de fleste.

20 Nick London

Av DAG HÅKON HELLEVIK

- Jeg hadde «ordentlige» jobber til jeg var 30 år. Da fant jeg ut at jeg ville satse på det jeg hadde aller mest lyst til. Jeg overtalte en lokal radiostasjon til å la meg forsøke, og det har ledet meg til en tilværelse som freelancer i fotball, forteller han. 

- Jeg har jobbet for Sky Sports, UEFA og FIFA, mye med direktekommentering, men også med å legge lydspor på ferdige produksjoner. Dette er en bransje hvor det betyr veldig mye å ha et nettverk. Hvis du gjør en ok jobb ett sted flyter du fort på at du alltid kjenner noen som kjenner noen, i klubbene, i fotballorganisasjonene, i mediene. Det er dit jeg har kommet etter noen år i bransjen, og det er jeg veldig happy med.

Ekte supporter
Og bare for å slå det fast; Ja, Nick er QPR-supporter han også. Han vokste opp i Paddington, i et område som QPR og Chelsea på sett og vis deler, og han ble tatt med til Loftus Road første gang som 10-åring. Det var like før opprykket til gamle førstedivisjon i 1968. 

- Da var jeg solgt. Fra da av var QPR min klubb. Det er jeg selvsagt veldig glad for, for det har preget livet mitt ganske mye.

På hvilken måte? 

- Jeg snakket med min mor om dette en gang, og hun fortalte hvor glad hun var for at jeg holdt med QPR og ikke Chelsea. Hennes begrunnelse var at som QPR-fan lærer du å håndtere motgang. Du vokser ikke opp i den tro at du alltid kan få alt slik du vil ha det. Du må sloss for det som er bra og du må lære deg å sette pris på det du får. Jeg ser livet på samme måte. Jeg kunne ha blitt Chelsea-supporter selvsagt, hvis tilfeldighetene hadde gjort det slik. Da ville jeg ha visst hvordan det føles å se klubben sin vinne både Premier League og Champions League og jeg ville hatt en helt annen opplevelse av fotball og tilhørighet. Slik gikk det imidlertid ikke, og det er jeg sjeleglad for. Jeg ville aldri byttet.

- ...og det vet du helt sikkert?

- Er ikke det åpenbart? Hadde jeg vært Chelsea-supporter ville jeg jo sittet her og vært en ufyselig og ekkel fyr, og det er vel både du og jeg glade for at jeg ikke er?

Immiterte Lillelien
Frem til pandemien rammet jobbet Nick blant annet også for FIFA på internasjonale aldersbestemte mesterskap, så han har uteblitt fra noen QPR-kamper på grunn av slike oppdrag. FIFA har avtaler med tv-stasjoner som sender mesterskapene, med FIFAs egne kommentatorer hvis de ønsker, og til det holder organisasjonen seg med et batteri kommentatorer som dekker ulike språk.

- Jeg kommenterte blant annet U17-VM i 2011 da Jordan Cousins, den gang Charlton, spilte sammen med folk som Jordan Pickford og Rahem Sterling.  Slike jobber gir meg en innsikt i unge lovende talenter, noe som er både hyggelig og ikke minst nyttig. Jeg har vært på denne type turneringer turneringer flere ganger, fra Nigeria til Uruguay, og det er veldig morsomme jobber å få.

01 NL AS.png

God planlegging
QPR har tre ansatte som jobber med nettsendingene. Nick og Andy Sinton er frontfigurene, og en ansatt fra klubbens medieteam er ansvarlig for det nett-tekniske. Et eksternt produksjonsselskap lager bildesporet, de har fire kameraer på stadion og styrer sendingen fra en produksjonsbuss. 

- QPR la mye ressurser i planleggingen før sendingene startet, ikke minst i det tekniske, og resultatet er at dette har gått temmelig smertefritt rent teknisk, slår Nick fast.

- Er det spesielt å kommentere en klubb og selv være supporter?

- Jeg har kommentert mye QPR gjennom årene. Jeg har alltid vært supporter som sagt, men på ordinære tv-stasjoner må du fremstå som upartisk. Det er noe man lærer seg, noe veldig mange kommentatorer må håndtere jevnlig. Jeg husker godt at jeg en gang imiterte den berømte norske reporteren fra kampen mellom Norge og England i 1981. Det var en FA-cupkamp mellom QPR og Swansea for 20 år siden. QPR tapte 0-4 og jeg avsluttet sendingen med «Rodney Marsh, Stan Bowles, Kevin Gallen, your boys took a hell of a beating».

Må være partisk
Det spesielle med QPR-jobben er snarere det motsatte, påpeker Nick. Publikum på en klubbstream er per definisjon supportere og de forventer det motsatte av upartiskhet. 

- De forventer entusiasme på vegne av klubben, så det må vi gi dem. Derfor er svaret på spørsmålet at jeg justerer ikke kommentarene etter min egen klubbtilhørighet, jeg justerer den etter publikum. Når du da kommenterer på oppdrag fra den klubben du selv holder med, da er entusiasmen det minst vanskelige.

- Hvor stor er QPR-jobben målt i tid? Det handler antakelig om litt mer enn to ganger 45 minutter?

- Selve kommentatorfunksjonen tar en hel dag hvis det er en bortekamp og en halv hvis det er en hjemmekamp, men det er forberedelsene som er mest tidkrevende. Jeg må lese alle rapporter om skader og suspensjoner og se alle pressekonferansene på nettet. Jeg må lage notater om alle motspillerne, fysiske ark som jeg kan ha med meg opp på galleriet. Jeg må vite at jeg kjenner igjen spillerne på avstand, jeg må vite hva som er managernes foretrukne formasjoner og jeg må vite hvilke bytter som kan gi hvilke formasjonsendringer underveis. Jeg må vite hvem som er høyrebeint, hvem som er venstrebeint og hvem som best på hodet. Alt dette tar mellom seks og åtte timer, i praksis en full arbeidsdag, før hver enkelt kamp.

En klassisk jukselapp
Opp av veska trekker Nick en klassisk hjemmelaget jukselapp, to ark med 5-6 kondenserte linjer om hver spiller. Når og hvor han er født, hans tidligere klubber, hvor mange landskamper, hvor mange trofeer og den slags.

- Er det en god kamp med masse action bruker jeg kanskje 10 prosent av det jeg har samlet av data. Er det en kjedelig kamp ønsker jeg noen ganger at jeg hadde notert tre ganger så mye. Samtidig skal jeg ikke stå på kommentatorplass og ramse opp antall frispark og innkast eller antall spilte minutter for hver enkelt i forrige måned. Dette er ikke amerikansk fotball hvor alt skal sies med statistikk. 

Misforstå meg rett, fremhever han, jeg vil gjerne informere publikum med fakta, men jeg vil ikke drepe dem med det. 

- Jeg ønsker å formidle stemning og entusiasme snarere enn matematikk. I tillegg finnes det statistikk man rett og slett ikke har lyst til å snakke om. Hvis QPR har en motstander som ikke har scoret i de siste ti minuttene gjennom hele sesongen så langt, så ønsker du ikke å legge vekt på akkurat det når vi leder 1-0 i minutt 80. For min del handler det ikke nødvendigvis om overtro, men om at jeg føler meg så uendelig dum hvis jeg sier noe sånt og så får utlikningen i fleisen like etterpå.

Må sparke Andy bak
Et mer relevant spørsmål enn hvor mye statistikk han pugger er kanskje hvordan en kommentator, som altså fortsatt kommenterer favorittlaget, klarer å holde på entusiasmen når kampen går i dass? For dette er jo fortsatt QPR og en del av våre fotballkamper havner jo tross alt akkurat der - altså i dass?

- Jeg har gjort dette i så mange år at jeg er blitt ganske god på å prate, så der ligger vel svaret. Det du ønsker å gjøre i sendinger som dette er å holde tempoet oppe. Du ønsker ikke å bli stående som en østers, for det skjer jo med oss i mange slags andre situasjoner når livet går oss imot. Innimellom må jeg imidlertid gi Andy et løft. Han har tross alt spilt for klubben og han er enda mer følelsesmessig engasjert enn meg. Han har klubben enda mer under huden og blir nok enda mer preget når ting går dårlig. Men samtidig, oppsiden er at han er enda mer entusiastisk, enda mer sprudlende, enda mer glødende når det motsatte skjer og ting går bra. Andy Sinton er, enkelt og greit, en velsignelse av en fyr å stå oppe på galleriet sammen med.

- Du snakker helt konsekvent om «å stå der»?

- Det er det vi gjør. Vi står og kommenterer.  Vi befinner oss høyt oppe på et galleri rett over sidelinja langs Ellerslie Road. Vi står bak en bred pult, og hvis vi setter oss ned ser vi bare halve banen. Vi ser vi heller ikke alt når vi står, vi har ikke sjanse til å se linja rett under oss, men det er ok, for vi har jo en monitor også.

01 Tech.png

Mellom to stoler
En ting de fleste fotballkommentatorer vil fortelle deg er at det er stor forskjell på å kommentere tv og radio. I det ene mediet må du male bildene for et publikum som ikke ser, i det andre mediet skal du skape stemning for et publikum som ser alt. En viktig forskjell mellom Nicks jobb i QPR og det han gjør for en ordinær tv-stasjon, er at i QPR skal han gjøre begge deler. Som QPR Live-abonnement kan du velge mellom audio og video, men lyden du får er den samme begge steder.

- Dette utgjør en veldig stor forskjell, bekrefter Nick. 

- Som tv-kommentator skal du ikke sitte der – eller stå der - og messe om det opplagte. Du sier ikke et «der går Furlong opp høyresida og der slår han et innlegg». Du sier ikke at «der traff ballen stanga», du sier heller «oi, der ble det nesten mål». Du formidler en opplevelse og ikke en film bilde for bilde. Men i vårt tilfelle må vi gjøre mye av det siste også. Vi må gi de som ikke ser en opplevelse av hvor på banen ting foregår og hvordan det fremstår. 

Den kombinasjonen av en tv-jobb og en radiojobb er faktisk noe av det vanskelige med QPR-jobben, påpeker han. 

- Det er en balansegang mellom to medier som jeg slipper i de andre jobbene mine. Det er et uttrykk som heter å falle mellom to stoler hvis du gjør to ting samtidig og begge blir bare halvveis bra. Vår jobb er å stå oppe på galleriet vårt og gjøre nettopp det. Vi er ansatt for å falle mellom to stoler med vilje. 

01 Roof.png