Av STIAN KARLSEN
Det ble tilslutt en jubeluke uten sidestykke for oss QPR-fans. Vi må likevel passe oss og beholde bakkekontakten, for det var nært at vi ga bort både poeng og manager. Vi har satt oss i en meget god posisjon nå, men er det noe som er helt sikkert så er det at alt-kan-skje i denne «kokosligaen» populært kalt Championship. Vi starter likevel med å unne oss en liten titt på tabellen:
Mick Beale brukte nok lite energi på laguttaket denne gangen. Det var det da heller ingen grunn til å gruble fælt etter den strålende seieren i midtuka. De samme elleve startet i en 4-2-3-1.
Dieng
Paal - Balogun - Clarke-Salter - Laird
Johansen - Field
Armstrong - Iroegbunam - Chair
Dykes
Starten av matchen var bare en forlengelse av kampen mot Cardiff. QPR tok en klar føring av matchen fra begynnelsen og kontrollerte alt som foregikk. Før den første scoringen så hadde allerede Dykes og Chair forsøkt seg, og laget spilte til tider helt nydelig fotball.
Etter 12 minutter fikk QPR corner fra venstresiden. Stefan Johansen slår den utoverskrudd med venstrebeinet og Sam Field treffer den på volley fra 10 meter i duell med en gammel kjenning i Wigan-drakt, Jordan Cousins. Sam Field sin første nettkjenning denne sesongen, og det var bare et spørsmål om tid med den forman han har vist den siste tiden. Strålende!
Vi slipper oss litt ned etter scoringen, men prøver fremdeles å kontrollere oppgjøret. Det lyktes vel sånn midt på treet.
10 minutter etter ledermålet er det nemlig klart for utligning.
En lang ball blir slått Inn i vår 16-meter. Ballen heades tre ganger uten at QPR er i nærheten av å få klarert. Tilslutt havner den på foten til Wigan sin beste spiller, Broadhead, som enkelt setter den i hjørnet fra 13 meter. Her er det litt å plukke på forsvarsmessig!!
Det skulle likevel ikke ta lange tiden før rettferdighet var gjenopprettet. Etter 24 minutter får QPR corner, denne gangen fra høyresiden. Stefan slår igjen, denne gangen innoverskrudd og treffer hodet til Balogun innenfor femmeteren. Balogun takker, bukker og header ballen kontant i mål.
Wigan får et mål korrekt annulert for offside før pause, men omgangen er QPR sin. Det er veldig fortjent at gutta går i garderoben med ledelse 2-1. Eneste skåret i gleden er at Stefan måtte byttes ut rett før pausesignalet med noe som kunne se ut som noe muskulært. Så ikke veldig alvorlig ut, men vi trenger en frisk kaptein, for Stefan har vært strålende den siste tiden.
Etter pausen er det litt andre forutsetninger som gjelder. QPR begynner å tenke på poengene ganske tidlig og risikerer ikke like mye. Iroegbunam skaper seg en stor sjanse da han viser frem rykket sitt, som er ganske så imponerende, men skuddet reddes mesterlig av Amos i Wigan-buret.
Det blir mye bytter og oppstykking av spill. Reglene med fem bytter legger jo også opp til det, men det er en helt annen diskusjon.
Dozzell og Amos spiller hele andre omgang for Armstrong og Johansen. Iroegbunam går ut midtveis i 2 omgang og blir erstattet av Dickie. Mot slutten kommer Taylor Richards og Macauley Bonne på med friske bein for Chair og Dykes.
Etter 86 minutter skal Wigan få sin ultimate mulighet til utligning. Clarke-Salter snubler og skaper en overgangsmulighet ut av det blå. Graeme Shinnie fosser ned på venstresiden og har mulighet for skudd, men velger tilslutt innlegg foran mål. På akrobatisk vis treffer Magennis ballen fra 10 meter og det ser i luften ut som sikker scoring. Ballen går likevel først i tverrliggeren, så i stanga før den spretter ned i femmeteren rett ved Seny Dieng.
Griseflaks, som oppsummerer flyten QPR er inne i for tiden. De marginene kommer neppe til å være der resten av sesongen, men det er deilig når det skjer!
Vi slår Wigan 2-1 etter 6 minutter tilleggstid. VI topper fremdeles tabellen, og Mick Beale gliste bredt etter kampslutt. Vi kan vel nesten ikke forlange mer?
U R´sss
QPR-Wigan 2-1 (2-1)
Mål: Field (12), Broadhead (22), Balogun (24)
