AV DAG HÅKON HELLEVIK

Det er ikke sikkert at Lis Truss er enig med ham i det, eller for å holde oss til fotball, muligens heller ikke Christiano Ronaldo.

Ryktene begynte å gå allerede sent lørdag 15. oktober, ikke lenge etter QPRs begredelige tap i Luton. Wolves hadde et par uker tidligere sparket manager Bruno Miguel Silva do Nascimento, kjent som Bruno Lage blant de av oss som ikke orker å pugge en portugisisk telefonkatalog på rams. Mick Beale var, fikk vi vite, et hett navn som hans etterfølger.

Historiene rullet på nett søndag og mandag. Wolves var interessert, Wolves hadde ham på toppen av en shortlist, Wolves syntes han var den beste som fantes, Wolves kunne tredoble ukelønna hans. På tirsdag begynte QPR-menigheten å etterlyse en reaksjon fra hovedpersonen. Det hadde vært kjekt å få vite om dette var noe han vurderte – og aller helst få vite at dette var uaktuelt. Men nei! Det eneste vi fikk vite var at det ikke hadde kommet noen offisiell henvendelse fra Wolves til verken klubben vår eller manageren vår. Mick hadde visstnok hatt en ærlig og oppriktig samtale med Les Ferdinand om saken, men hva som ble ærlig og oppriktig sagt forble ukjent. Vi fikk imidlertid bekreftet at Mick hadde en frikjøpsklausul i kontrakten han hadde signert i sommer. 

Onsdag nådde ryktene toppen. Media mente å vite at kveldens kamp mot Cardiff helt sikkert ville bli Beales siste som QPR-manager, og at han ville bli «solgt» for en transfersum på en drøy million pund i løpet av et par dager. Selv sa han fortsatt ikke så mye mer enn at han konsentrerte seg om dagen i dag, og at akkurat i dag var han fortsatt ansatt i W12. Akkurat det gjorde oss ikke så mye klokere eller roligere, for akkurat det visste vi tross alt fra før.

Onsdag kveld slo vi Cardiff sønder og sammen. Mick Beale gikk rundt på gresset etter kampslutt og applauderte fansen sammen med spillerne sine, mens fansen på sin side satt og så på med en uggen følelse i maven til tross for storspill og serieledelse. Nå hadde QPR fått den offisielle henvendelsen. Neste dag skulle vi få vite hva som skulle hende. 

 

Neste dag, altså torsdag 20. oktober, fikk vi vite at Mick Beale ikke skulle til Wolves. Han hadde avslått tilbudet, etter sigende før han rent formelt hadde fått noe konkret tilbud i det hele tatt. Han skulle fortsette i QPR. Hadde de 12.000 fra kvelden før fortsatt sittet på tribunene på Loftus ville de jublet mange ganger høyere enn de gjorde da Lyndon satte straffen som ga 1-0 over Cardiff.

For å ta det mest opplagte først: At Mick Beale blir i QPR er den beste nyheten vi har fått på lenge. Det ville vært ødeleggende for laget og klubben, i alle fall på kort sikt, om han hadde gjort noe annet. 16 kamper inn i hans QPR-karriere fremstår han som gjennomført kompetent på å behandle både fotballer og mennesker. Han har gjort et godt lag enda bedre, og har knapt nok brukt en penny. Han kom til oss ridende på et omdømme som handlet om kunnskaper, ærlighet og integritet, og tre måneder etter seriestart har han levd opp til hvert eneste superlativ.

Nå renner nettet over av hyllest til en manager som er like ærlig som han sier, som ikke fulgte pengene og dro til PL, som holdt ord og som fortsetter den jobben han hadde begynt på. Alt dette er selvsagt sant. Men på den annen side, det ville vært en katastrofe ikke bare for QPR om han hadde dratt til Wolves. Det ville også vært en katastrofe for hans eget gode rykte. Hva ville egenkapitalen hans, ærligheten og integriteten, vært verd hvis han hadde gått fra borde til fordel for en bedre lønnet jobb etter så kort tid i den første sjefsjobben han i det hele tatt hadde hatt?

Mick Beale selv vil kanskje si at det ikke var riktig av ham å kommentere et rykte mens det fortsatt var bare det – altså et rykte.  Jeg er ikke mer enn kvartveis enig. Den offisielle henvendelsen fra Wolves til QPR kom kanskje ikke før på onsdag, men det hadde vært fullt mulig å legge ballen død både på mandag og tirsdag. Det ville ikke ha vært respektløst overfor en interessert klubb å komme med en generell uttalelse av typen «jeg har det bra der jeg er og jeg har ingen planer om å dra verken hit eller dit med det aller første». De mange ryktene som han senere har hintet til som «unødvendige» og «ukontrollerbare» har han ansvaret for selv, ved at han ikke gikk ut med et dementi tidligere.

Hvordan han selv tenkte i de dagene ryktene verserte vet vi ikke så mye om. Kanskje var han aldri interessert – eller kanskje vurderte han henvendelsen av Wolves til siste slutt? Kanskje var den strålende trepoengeren mot Cardiff en tunge på en vektskål? I etterkant har dette bare akademisk interesse, for det som betyr noe er konklusjonen. Vi har nå en manager som både fansen og spillerne elsker og respekterer enda mer enn de gjorde for en drøy uke siden, og som enda tydeligere enn før har bundet seg opp til sine uttalte idealer om ærlighet og integritet.

Kanskje hadde vi også litt flaks ved at henvendelsen fra Wolves kom da den kom. Det gikk bare noen timer fra Mick Beale hadde slått fast at han ville bli i QPR og til hans gamle sjef i Aston Villa, Steven Gerrard, fikk sparken. Hva hadde skjedd dersom Gerrard hadde blitt satt på dør en uke tidligere og en tilsvarende henvendelse fra Villa hadde kommet først? Det ville vært fra Premier League det også, og det ville vært fra en klubb han kjente ut og inn. Hadde han sagt nei da også? Det vet vi ikke selvsagt, men det vi kan si med sikkerhet er at fristelsen til å si ja antakelig ville vært en god del større.

Mick Beale kommer selvsagt ikke til å forbli QPR-manager i all evighet. Han jobber i en bransje hvor tålmodighet er ikke-eksisterende og hvor managere jevnt og trutt får sparken. Den lojaliteten han nå har vist QPR er det slett ikke sikkert at han får i retur hvis vi eksempelvis er jumbo i PL i oktober 2023. Bare spør Neil Warnock! Noen få managere slutter fordi de får gode tilbud fra større klubber, og i QPR har vi eksempelvis mistet Terry Venables, Jim Smith og Dave Sexton på denne måten. Alle hadde de imidlertid levert varene hos oss før de reiste videre. De hadde løftet klubben vår til opprykk, cupfinaler og til toppskiktet i eliten, og de hadde gjort seg fortjent til å få prøve seg andre steder. Alle disse beholdt respekten hos både klubben og fansen da de sluttet. Michael Beale er fortsatt ikke i nærheten av å ha levert noe som ligner, noe han heldigvis er klar over selv.

I skrivende stund ligger QPR øverst på tabellen tre måneder inn i en sesong som det fortsatt er mer enn seks måneder igjen av. Det er som å lede 1-0 etter 30 spilte minutter av de 90. Våre utmerkede TV-kommentatorer Nick London og Andy Sinton ville liret av seg klassikeren «we ain’t won nothing yet» - «vi har ikke vunnet noen ting ennå». Men; det er tross alt mye bedre å lede 1-0 enn å ligge under, og vi skal være veldig glade for at Mick Beale fortsatt spiller på laget vårt og ikke har bedt om å bli byttet ut!

Den støyen som hadde blitt skapt hvis han hadde gått tatt av seg trøya og marsjert ut porten før kampen i det hele tatt hadde vart til pause, er en type støy han ikke ville ha satt pris på å få høre. Det ville nok både Lis Truss og Christiano Ronaldo ha fortalt ham hvis han hadde spurt.