Av ALLAN KLO
Vi går tilbake til slutten av januar. Tenk deg følgende scenario:
Du har holdt ut to måneder med mørketid. Fritt oversatt: Når sola går under horisonten i november, returnerer den ikke før rundt månedsskiftet januar/februar. Det er for enkelte en evighet, og krever visse mottiltak fra de som synes mørketid er djevelens verk.
Noen foretrekker spesiallamper på kontorplassen. Lampene avgir noe som kan sammenlignes med dagslys sommerstid. Andre aktiviserer seg selv med revy, konserter, fjellturer (husk hodelykt), frivillig arbeid i det godes tjeneste og mye annet. De med god råd og god tid - som oftest pensjonister - stikker til Granka og blir der til sola er tilbake i nord.
Og hva har i alle dager har dette med med QPR å gjøre?
Opprykkshåp i mørketid
Høstsesongen var en sann fryd. En plass i playoff ble opprettholdt lenge nok til at vi fikk trua på at dette kan gå veien.
Skeptikerne blant oss - og det er en del - så på de mange seirene med nettopp sin sunne skepsis. Vi vant kamper stort sett med ett mål, noe som er flotte greier for poengfangsten. Samtidig førte de knepne seirene en viss reservasjon i forhold til å slå fast at, jadda, dette ender med opprykk.
Tilbake til sola og slutten på mørketida. Det var lørdag 29. januar. Kampdag. Noen timer før kampstart kastet jeg lange blikk mot naboøya. De ellers blåhvite fjellene hadde fått noen surrealistiske penselstrøk med oransje lys på toppene. Det var sola som snakket.
For de som ikke vet hvordan det oppleves å se spor av sollys etter to måneders fravær, de har ikke levd.
OK, jeg overdriver, men bare litt.
Noen timer senere hadde vi knust Reading med 4-0. All tvil var feid til side. E n d e l i g hadde vi et QPR med opprykkspotensial.
Det skulle ikke mer til. Litt solskinn på fjelltoppene og en bunnsolid hjemmeseier.
Denne merkelige selvgodheten som erstatter sunn tankegang med ønsketenkning ble nå såkalt best standard for oss med et bankende QPR-hjerte.
En uke senere ble vi sendt ut av FA-cupen av nedrykkskandidat Peterborough.
Snakkes.
Et hardt trykk på spoleknappen til påska 2022: Nå er vi der sannsynligvis hører hjemme, midt på tabellen i championship. Vi får være så ærlige.
Fordi:
Formsvikten har rammet laget hardt. Enkeltspillere har sviktet når det gjaldt som mest, og det inkluderer en nøkkelspiller som vår egen Stefan Johansen. På topp har både Austin og Dykes falt av. Januarvinduet var ikke fordelaktig for oss, og med Willock og Dieng langtidsskadd, sto utfordringene i kø.
Formsvikt
Talentet Ilias Chair kom tilbake fra AFCON med noen få minutters spilletid, men likevel en helt annen spiller. Eller som en tørrvittig twitterbruker formulerte det: Vi sendte Chair til afrikamesterskapet og fikk Jordan Mutch tilbake.
I dag var han tilbake i (nesten) samme slag, og spesielt i 2. omgang var han svært bevegelig som offensivt midtbaneanker.
Hva som har skjedd med Lyndon Dykes får kanskje aldri vite. Fra å banke inn scoringer på bestilling, har skotten blitt usynlig i angrepsspillet.
Formsterk motstander
Huddersfield sto med seks seire på sine ti siste kamper. De to tapene kom mot henholdsvis Millwall og opprykksfavoritt Bournemouth. Vi møtte med andre ord et formlag som før kampen lå øverst i playoffgruppa, altså på 3. plass.
For at QPR skulle ha et håp om å nå playoff, måtte vi vinne samtlige av de fem gjenstående kampene - og håpe på at andre lag snublet. Sagt på en annen måte, bare glem det.
Huddersfield er et av de flinkeste lagene i klassen når det kommer på å sette sjansene på dødball. De brukte seks minutter i kveld. Etter fem minutter kom en knallhard og innoverskrudd corner i beina på Yoann Barbet på bakre stolpe. Han forsøkte selvsagt å sparke ballen vekk fra mål, og endte med å sette den i nota bak Westwood.
Kjempegreier.
Fem minutter senere fikk Sam Field en fin mulighet like utenfor 16-meter, men skuddet gikk et par meter over mål.
Etter 25 minutters spill fikk vi et eksempel på Chairs manglende evne til å omsette ballbesittelse i noe som har duften av en mulighet. Men nok en gang gikk innlegget himmelhøyt over det som var av medspillere, og ballen ramlet ned et sted bak cornerflagget. Håpløst.
Han var ikke den eneste. Sam McCallum gjentok bragden kvarteret senere, mer eller mindre upresset. Hvor vanskelig er det egentlig å slå et innlegg?
Ti minutter før pause fikk Dozell en mulighet fra hjørnet av 16-meteren. Skuddet strøk såvidt feil siden av tverrliggeren.
Solid omgang
Dette markerte en endring i kampbildet.
QPR var plutselig mer med i kampen. Ballen gikk hurtig og presist mellom spillerne på Huddersfield´s banehalvdel. Da Sam McCallum fikk frispark like utenfor 16-meteren var det noe av det «gamle» QPR som viste seg fram.
Frisparket var godt satt, men headingen til Sam Field fra fem meter gikk håpløst over. Nære på!
To minutter før pause fikk vi lønn for strevet. Sam McCallum korrigerte sin egen innleggsstatistikk med en knallhard markkryper foran kassa. Luke Amos satte ballen opp i nettaket etter en hårfin tøtsj via George Thomas. Fullt fortjent.
Sju minutter ut i 2. omgang fikk vi en leksjon i hvordan man slår et innlegg. Oliver Turton kom opp langs høyresiden. Det knallharde innlegget ble møtt av pannebrasken til Harry Toffolo. Kremmerhus og 2-1.
Tre minutter senere holdt det på å gå galt igjen, men McCallum sto klar på streken og fikk slått ballen vekk med en lang tå. Takk og lov, for med 1-3 der hadde vi sannsynligvis vært hektet av kampen.
Nå skjedde ting i kjapp rekkefølge. Velkommen tilbake Ilias Chair!
Marokkaneren fikk stå umarkert på åtte meter. Det harde skuddet gikk via foten til en Huddersfield-spiller og utagbart til side for keeper Lee Nicholls. 2-2, og plutselig ble fotball morsomt igjen!
Åtte minutter før slutt fikk Dykes en kjempemulighet, men startet for sent til å nå pasningen som sendte ham alene mot keeper Nicholls.
Omgangen ble et etterlengtet løft for QPR. Vi hadde tidvis mer av banespillet enn et formsterkt hjemmelag. Chair begynte å treffe med innleggene, og noen få minutter før kampslutt var Luke Amos kun centimetere fra å heade ballen rett i krysset.
Positivt
Totalt sett, mye positivt. Laget hang bedre sammen enn det vi har sett på en stund. George Thomas har fått en ny vår i QPR-trøya og var et konstant uromoment i sin offensive rolle. Chair fikk et løft i kveld, og fikk sin niende scoring for sesongen. Moses Odubajo må nevnes, det samme gjelder Luke Amos og Sam McCallum.
To ganger kom vi tilbake etter å ha ligget under. Med litt mer hell hadde vi vunnet kampen. Det gir håp om en sesongavslutning med positive fortegn.
Manager Mark Warburton har ikke gitt opp playoff, og sa dette til West London Sport etter kampslutt.
- Vi må vinne fire kamper. Så får vi se om 72 poeng er nok. Så enkelt er det.
Kampfakta
Huddersfield-QPR 2-2 (1-1)
Mål: Amos 43, Chair 58.
Gule kort: Austin, Field
Laget: Westwood, McCallum, Barbet, Dunne, Odubajo, Amos (Adomah), Dozell, Field, Chair, Thomas (Austin), Dykes (Gray).
Ubenyttede reserver: Mahoney, Sanderson, Ball, Johansen.
