Av DAG HÅKON HELLEVIK
Lagene hevet scoringslysten i andre omgang etter å ha sovet seg igjennom hele første. De som hevet seg mest var Preston, som scoret begge målene.
QPR er blitt en aldri så liten marerittmotstander for North End, som før denne kampen hadde tapt for oss på sin egen bane i tre år på rad. Denne sesongen endte begge kampene 1-1, men Prestons mareritt fortsatte likevel. De liljehvite har nemlig scoret begge våre to mål for oss, et i august og et nå i april!
Foto QPR FC
1. omgang
Første omgang startet med at motstanderne trillet ball i alle retninger, unntatt mot vårt mål, og slik bare fortsatte det. De fikk ikke til stort, men det gjorde ikke vi heller. Skulle vi holdt opptelling måtte vi ha telt kvartsjanser, begge lags forsvarsrekker holdt unna også for halvsjansene. Det eneste Joe Walsh behøvde å stoppe i hele første omgang var Amadou Mbengue, som ballwatchet så intensivt i eget felt at han løp hard inn i egen keeper og ble liggende et par minutter. Det nærmeste Joe kom en redning var da han samlet sammen et småsprettende strømpeskudd fra Brad Potts. Det hadde bestemora mi også tatt.
Ellers leverte Prestons Alfie Divine et skudd utenfor og vår egen Harvey Vale et hardt innlegg som ingen rakk frem på, og Jon Varane fyrte av et langskudd som faktisk traff nettmaskene – men fra utsida. Da danske Daniel Iversen til slutt måtte slenge seg etter en ball fra en oppvåknet Mbengue to minutter på overtid ledet vi faktisk skuddstatistikken, men det må sies at ingen av de som til da hadde skutt hadde vært aspiranter til å komme på Kongelaget. Lagene konkurrerte snarere om hvem som kunne blåse ballen lengst opp mot tribunetakene, men ingen brydde seg om hvem som vant akkurat den duellen.
2. omgang
Det var helt åpenbart at begge mannskapene hadde sittet i garderoben i pausen og sagt til seg selv at her kan vi få ting til å skje hvis vi hever oss bare bittelitt. Dermed gjorde Preston nettopp det. De fikk to-tre pasninger til å henge sammen og plutselig kunne Potts trille ledelsen inn i lengste hjørne bak en Joe Walsh som atter en gang ikke fikk verken armene eller kroppen langt nok ned eller langt nok ut. Klokka sto fortsatt på bare 46 minutter. Jeg vet ikke om bestemora mi hadde tatt det skuddet, men det hadde garantert både Phil Parkes og David Seaman. Joe er dessverre ikke helt på deres nivå. Ikke helt.
Ingen bestemor i verden hadde imidlertid tatt kula som Paul Smyth to minutter etterpå satte i innsida av stolpen, så litt hadde våre gutter fått med seg i pausen også. Ballen gikk bak keeper og ut på motsatt side, men altså ikke i mål. Det gjorde den imidlertid da Rayan Kolli kom alene igjennom i minutt 56. Utligningen ville vært fortjent faktisk, og hadde Rayan stått 5 meter mindre offside så hadde målet kanskje til og med blitt tellende.
I det hele tatt tok vi over statistikken for både halve og kvarte muligheter utover i omgangen, ikke minst da Daniel Bennie kom inn etter 72 minutter. Med ham økte antallet sjanser betydelig. Men, de forble kvarte og til nød halve, for selv om han på 20 minutter fikk både skutt og headet like mye som Kolli og Koné i resten av kampen til sammen, så ladet Daniel bare med rødfis. Han får ikke trøkk bak ballen, og da ordner det seg for keeper til slutt.
Å si at vi hadde gitt opp da 20 minutter gjensto er kanskje å ta hardt i. Motstanderne var såpass mediokre at det ikke var noen grunn til å miste håpet, men at utligningen skulle komme slik det gjorde hadde vi ikke sett for oss. En lompe av et innlegg fra Harvey Vale dalte ned mot hjemmelagets Thierry Small, som sto alene og upresset i eget felt og leste avisen mens han ventet. Da han svingte høyrebeinet for å klarere presterte han på mystisk vis å treffe med utsiden i stedet for med innsiden av foten, og dermed rikosjerte kula i 120 grader feil retning. Feil for ham, vel og bemerke! For oss var retningen helt perfekt, og da forfjamselsen hadde lagt seg var det bare å konstatere at vi hadde innkassert vårt mest bisarre selvmål siden Jamie Pollocks glansdager på 1990-tallet.
Derfra og inn kunne vi selvsagt vunnet, ikke minst hvis omtalte Bennie hadde hatt krutt i støvlene i stedet for våt kattesand. Australieren fikk sin siste og største sjanse på overtid, men dansken i hjemmemålet vant den duellen også.
Foto QPR FC
Vi vant på det meste.
Vi vant på alle fronter unntatt på ballinnehav og i målprotokollen. Vi vant på skudd, klareringer, cornere og på ulovlige fellinger, vi vant på hodeklareringer, hårfrisyrer, tannreguleringer og stolpeskudd, men vi klarte altså ikke på score våre egne mål. Og da tankene gikk til salige Pollock måtte vi tenke litt på ham også, for hva har Jamie Pollock og Thierry Small til felles?
«Mye», er svaret. Begge scoret sitt livs selvmål i favør av QPR på sin egen hjemmebane. Begge gjorde det i april, og begge scoret det målet som sikret QPR mot nedrykk til League One det året! Pollocks mål på gamle Maine Road ble direkte avgjørende, uten hans scoring i sesongens nest siste kamp våren 1998 hadde QPR rykket ned og Manchester City klart seg i divisjonen. Denne gangen hadde vi nok reddet skinnet selv med tap i alle våre seks siste kamper, men faktum er likevel at utligningen vår i Preston samtidig som verken Oxford eller Leicester vant, betyr at nedrykk nå er matematisk umulig. Vi har 16 poengs margin med fem serierunder igjen å spille.
Klubbrekord?
Dessuten fastslår vi nå, uten å ha sjekket og uten å akte å gjøre det, at sesongens sjette selvmål i vår favør er ny klubbrekord. I tur og orden har målene kommet fra Prestons Ben Whiteman i august (resultat 1-1), Wrexhams Conor Coady i september (3-1), WBAs Ousmane Diakite i desember (1-2), Hulls Pat McNair i februar (3-1), Leicesters Ben Nelson i mars (3-1) og altså Prestons Thierry Small i dag i april. Resultat 1-1.
Vi sier som Åge Alexsandersen og gamle Prudence: Takk te dokk!
Preston – QPR 1-1 (0-0) Small (selvmål) 72
Mandag 6. april 2026
15.046 tilskuere
884 bortefans
Walsh, Mbengue (Clarke-Salter '84), Dunne, Edwards, Norrington-Davies, Vale, Morgan, Varane (Hayden '71), Smyth (Poku '66), Kolli (Bennie '71), Kone
Gule: Varane, Morgan, Clarke-Salter
