Av ALLAN KLO
Ikke et vond ord om fotball altså, men her er en innrømmelse: Jeg gleder meg til sesongen er over.
Det betyr en ny start. Som å vente på terminlista i midten av juni, som igjen markerer at en ny sesong står og venter like etter fellesferien. Fotballturer planlegges, og syklusen gjentar seg. Igjen.
Sånn går nu dagan. Høres det kjent ut?
Livet som QPR-supporter handler om å takle nedturer. Det gir oss tykk fotballhud, og en mentalitet som alltid er forberedt på det verste. Denne sesongen har derimot vært usedvanlig tung.
For første gang siden 2014 har vi faktisk hatt mye å glede oss over. Treningskampene i juli tente optimismen, en følelse som holdt seg stabil fram til i februar. En bunnsolid 4-0 seier over Reading i slutten av januar var den endelige bekreftelsen på at laget var på riktig vei. De mest optimistiske av oss trodde sågar på muligheten for direkte opprykk. Snakk om å se fotball med sveisebrillene på…
Så kom februar. Forsterkningene som ble hentet inn viste seg å ikke være så sterke som forventet. Formsvikten kom snikende, og detaljene skal få lov å ligge.
Fram mot sesongavslutningen i Swansea 7. mai skal vi tyne oss gjennom et pliktløp som - sett fra formen vi er inne i nå - plasserer oss på midten av tabellen når det hele er over. I lys av sesongen totalt sett blir det en blytung avslutning på 2021/22.
Tirsdagens oppgjør mot hjemmesterke Sheffield United bekreftet det meste av QPRs langvarige formsvikt. Adomah og Gray var riktignok tilbake i laget, men det hjelper så lite når lagspillet ikke henger i hop.
Verken Moses Odubajo og Stefan Johansen var med i troppen til Midlands.
Warburton sendte riktignok utpå et offensivt oppsett med Dykes og Gray på topp, med Chair like bak. Det tok likevel nesten en hel omgang før vi fikk noe som lignet på et skudd på mål.
Overraskende nok var George Thomas plassert på benken. Han var en av svært få som fikk godkjent i kampen mot Fulham.
Hjemmelaget brukte ni minutter på å finne nettmaskene. Det skjedde via et godt og innøvd trekk, der corneren ble satt hardt, lavt og langt ut fra mål. Der ventet Norwood og bredsidet ballen gjennom klynga med spillere.
Man må likevel spørre seg hvorfor vårt eget forsvar befant seg så til de grader langt unna Norwood i det kritiske øyeblikket.
Det tok nesten et kvarter før vi fikk noe som lignet på en mulighet. Dykes løp gjennom, men ble (selvsagt) avblåst for offside. Skotten var ikke venn med ballen i kveld, og var anonym gjennom det meste av oppgjøret.
En sjansefattig omgang endte med en mulighet for Hendrick. Innlegget var noen centimetere for høyt, og iren fikk ikke hodet skikkelig over ballen, som endte godt til side for mål.
Sheffield United gikk aggressivt til verks i 2. omgang, og klorte seg fast til vår egen 16-meter det første kvarteret. Etter dette jevnet kampen seg mer ut.
Adomah fikk komme høyere i banen, og bidro i det minste med et håp om en utligning. Men å skape sjanser med dette laget virker for øyeblikket som en gordisk knute som ikke det skarpeste sverdet i klassen klarer å skjære over.
Det er mye fart og bevegelse på Ilias Chair, men i kveld var treffsikkerheten ikke den beste. Det gikk litt i hytt og gevær. Han fikk imidlertid en god mulighet da han fikk frispark på kanten av 16-meterstreken. Skuddet traff muren, og det var den sjansen.
QPRs største mulighet kom fem minutter ut i overtiden, da Dunne fikk hodet på ballen fem meter fra mål. Upresset headet han pallen utenfor mål. Klassiker.
Det hele ebbet ut med et nervøst Sheffield United som mest av alt ville avslutte kampen og ta med seg sine tre poeng videre inn i playoffkampen. Der vi også så gjerne skulle vært med.
Siden begynnelsen av februar har QPR tapt 8 kamper, mest av samtlige lag i championship. Hvordan i alle dager gikk dette i dass?
Sheffield United - QPR 1-0 (1-0)
Westwood, Adomah, Dickie, Dunne, Barbet, Wallace (McCallum), Field, Hendrick (Dozzell), Chair, Gray (Thomas), Dykes
Benken: Mahoney, Sanderson, Amos, Austin
