Av ALLAN KLO
Etter ni dager i utlendighet er det nesten en befrielse å kjenne på den norske køkulturen, som de fleste vet er av det tvilsomme slaget. Altså en slags tilfredsstilt hjemlengsel.
Det var all ironi fra min side i denne omgang, sett fra et kafebord på Gardermoen.
Har for første gang sett tre kamper på rappen fra tribuneplass, en luksus man som nordmann sjelden får anledning til. Dette kommer på toppen av en treningskamp og en tur på A-lagstreningen hhv mandag og tirsdag i uka som gikk.
Kjedelig?
Totalinntrykket er ikke spesielt sensasjonelt, vi er bunnsolide defensivt og særdeles lite kreative framover. Det siste problemet kan forsåvidt knyttes opp mot mangelen av Andy Johnson og nå senest skaden på David Hoilett. Med tanke på mannskapet vi rår over, er det imidlertid overraskende at det skapes så lite framover.
På treningsfeltet fikk vi se ungdommelig iver kombinert med enorm fart og tekniske kvaliteter som da må kunne utnyttes i tellende oppgjør? Komboen Petrasso/Hitchcock var en fryd å se på, der spesielt førstnevnte er et fartsfenomen av de sjeldne, med med bedre ballkontroll enn SWP som topping.
Men Redknapp har alltid vært svak for kjente navn… så der har vi muligens én grunn til at ungdommen vansmekter på benk og tribune. En annen og mer logisk grunn kan selvsagt være tabelltopp og god stemning i spillergruppa. Denslags rykker man ikke ved sånn helt uten videre.
Spissmangel
Mot Birmingham hadde vi tidvis et godt trykk, men få muligheter. Mot Brighton var det vel kun Barton´s frispark som bør nevnes som en 100-prosentsjanse. Og mot Yeovil hadde vi 0-null skudd på mål i vanlig spill. Rob Green ble dagens mann da hjemmelaget herjet som verst.
To nye spisser er heldigvis på vei inn. Det melder Tony F. på sin egen kommunikasjonskanal twitter. Svingdørene roterer fremdeles på Loftus Road, så langt til vår fordel. Det får vi være fornøyde med.
Sporadisk tribunesutring
Til tross for tabelltopp, en førsterekke med PL-potensiale, et trenerteam med erfaring hinsides det andre lag i divisjonen kan vise til, finnes det negative elementer som aldri slutter å overraske.
I Yeovil i går var det noen mugne typer som hadde det for seg at Matt Phillips er et helt naturlig mobbeoffer. Sånn går det når vår tidligere samfunnsfiende nr. 1, Bobby Zamora, er ute med skade. De var heldigvis i et syltynt mindretall, og underholdt etter hvert seg selv med de klassiske "we hate Chelsea"-sangene.
- Målene kommer
Smilene gikk likevel opp til ørene hos de fleste jeg traff på turen. Etter 0-0 mot Brighton gikk jeg nedover South Africa Road sammen med noen hundre fornøyde supportere. Latteren satt løst, og det var stor enighet om at vi kommer til å fyke rett tilbake til Premier League.
- Vi har ingen grunn til å klage. Dette er en av verdens tøffeste divisjoner, og vi er på topp. Målene kommer, sa en fyr som kalte seg Rory.
Og når vi stusser over manglende mål er det bare å se på tabellen. Gang på gang.
Charlie Austin setter inn kampens eneste mål mot Yeovil.
