Av DAG HÅKON HELLEVIK
I 40 minutter fikk vi se den beste QPR-forestillingen vi har opplevd på år og dag. Chris Willocks 1-0-scoring hvor han førte ballen fra midt på egen halvdel og vred seg forbi flere taklingsforsøk er en prestasjon som bare matches av Roy Wegerles legendariske scoring mot Leeds - i en kamp vi i parentes bemerket også vant 3-2! Wegerles prestasjon ble kåret til Årets Mål i ligaen i 1990/91, og det skal svært mye til å frata Chris den samme æren i 2022/23!
Chris Willocks sesongdebut var en av tre endringer i QPR-mannskapet fra kampen i Blackburn, og målet var det best tenkelige eksemplet på hvor mye vi savnet ham for en uke siden. Andre Dozzell, og Ola Shodipo får ha oss unnskyldt, men ingen av dem kunne oppveie for at Willock og Luke Amos manglet i sesongstarten. Den tredje endringen var et bytte i midtforsvaret. Jimmy Dunne ble taperen på Ewood Park da Jake Clarke-Salter og Rob Dickie fikk tillit fra start, men med nysignerte Jake ute med en liten (håper vi!) muskelskade ble det Jimmys tur denne gangen!
Fortsettelsen etter Willocks drømmetreff bare 13 minutter inn i kampen ble ikke mye dårligere! Middlesboro har erstattet den tidligere QPR-junioren Joe Lumley med USAs landslagskeeper Zack Steffen, men det så ikke ut som noen stor oppgradering da amerikaneren lot Ilias Chairs corner skli forbi hanskene slik at omtalte Jimmy Dunne enkelt kunne stange inn 2-0. Steffen påsto han hadde blitt dyttet, og det måtte han nesten si etter en så puslete opptreden. Dommeren mente imidlertid at en keeper burde tåle såpass og lot målet bli tellende.
Ti minutter senere var det jubel igjen! Stefan Johansen la et frispark inn i feltet og denne gangen var det skallen til Lyndon Dykes som satte ballen i mål! Dermed er også Stefan i gang med sine offensive bidrag! Innimellom all jubelen dominerte vi totalt og gjestene var ikke i nærheten av å få uttelling! I tillegg til målene var både Dykes, Johansen og Chair nær ved å score, men i den grad hjemmefansen hadde følt noen skuffelse var dette glemt da det sto 3-0 etter 38 spilte minutter.
Deretter stilnet imidlertid jubelen og vi opplevde mye av det samme som mot Blackburn uka før. Ett enslig mål imot var nok til å snu banespillet i QPRs disfavør. Matt Crooks redusering like før pause var en hard heading fra corner som minnet om Dunnes 2-0-mål, med den forskjellen at det ikke var målvaktens skyld denne gangen.
1-3 kom så sent i omgangen at det ikke var før etter sidebytte at vi for alvor fikk se hvor mye energi målet hadde gitt gjestene. Boro overkjørte oss gjennom det aller meste av andre omgang, og da Marcus Forss gjorde 2-3 etter bare ti minutter hadde Seny Diengs fem-meter vært under full beleiring helt siden avspark. Seny hadde nok å gjøre, og en av hans redninger var en stjerneparade på en hard heading fra Chuba Akpom bare to minutter før reduseringen faktisk kom! Dessuten ble Chris Willock avgjørende enda en gang, blokkeringen han gjorde på 2-3 ble like viktig for sluttresultatet som stjernetreffet i kampens åpningsminutter. Etter 76 minutter trodde da også Boro at de hadde fått lønn for strevet, men heldigvis fikk dommerne med seg at Paddy McNair hadde stått offside da han puttet fra kloss hold!
QPR hadde sjanser i andre omgang også – til tross for at skrekkresultatet 3-3 ikke ville ha vært urettferdig! Albert Adomah erstattet Chris Willock og vår alles favorittonkel så et skudd fra vingposisjonen stryke forbi bortre stolpe. For andre gang på to kamper mislyktes dessuten Ilias Chair i å utnytte en grov pasningsfeil etter å ha fått ballen direkte fra motstandernes målvakt!
Hjemmefansen ante det verste da dommeren la til hele seks minutter, men vi pustet litt lettere da motstanderne nokså umiddelbart etter at tilleggstiden ble annonsert ble redusert til ti mann. Darragh Lenihans knehøye talking av Mac Bonne var en oransje forseelse i utgangspunktet, med det røde var klokkeklart ettersom synderen også var siste forsvarer og QPRs innbytter hadde strak vei mot mål.
4-2 ville imidlertid vært i overkant. Da dommeren blåste i minutt 98 følte hjemmefansen minst like mye lettelse som glede. De tre poengene til tross var dette en svært blandet opplevelse. For det første har sesongstarten vist oss hvor viktig Chris Willock er, og hvor sjanseløse vi vil være på det mai-mirakelet vi alle drømmer om dersom han blir solgt (vi tør nesten ikke tenke tanken) eller får en ny skade. For det andre så vi for andre gang på en uke laget falle sammen straks det kom et mål imot. I fjor var det å holde tempoet i motbakke en av QPRs store styrker, i alle fall fra august til januar. I disse to kampene har lufta gått ut av ballongen ved første snev av motgang enten vi har ledet eller ligget under, og det er en egenskap som i beste fall gir oss en plassering rundt midtstreken på tabellen.
Dette handler åpenbart om hva spillerne har i hodet i vel så stor grad som hva de har i beina. Mick Beale fikk managerjobben fordi han angivelig er et lite geni til å håndtere unge spillere, og skal han leve opp til sitt gode rykte er dette et problem han ganske så straks må få gjort noe med! Det bør skje kjapt skal vi tro gutta vi drakk øl med på pub etter kampen - eller Aber Plötzlich som det heter i det landet hvor herværende referent drikker ølet sitt til daglig.
QPR – Middlesboro 3-2 (3-1)
Mål: Willock 13, Dunne 27, Dykes 38
Lørdag 6. august 2022
15.796 tilskuere
Dieng, Kakay, Dickie, Dunne, Paal, Field, Johansen (Dozzell 82), Willock (Adomh 74), Amos, Chair (Hämäläinen 88) Dykes (Bonne 87)
