Av STIAN KARLSEN

Gareth Ainsworth har fått en vanskelig start som manager. Noe av årsaken er den lange skadelisten, som ble ytterligere utvidet rett i forkant av kampen mot Rotherham da Kenneth Paal måtte kaste inn håndkleet. 

I tillegg til Paal var Chair, Balogun, Clarke-Salter, Dykes, Laird, Roberts og Chris Willock utilgjengelige til dette oppgjøret. Stort sett navn som hadde gått rett inn i en startellever, og bredden i QPR-troppen viser seg å ikke være god nok. Kenneth Paal ute betød debut for Aaron Drewe på høyreback. 

QPR stilte med følgende ellever: Dieng, Drewe, Dickie, Dunne, Kakay, Johansen, Field, Adomah, Iroegbunam, Lowe og Chris Martin. 

Rotherham kom til kampen godt vitende om at de ville passere QPR på tabellen med seier. QPR åpnet med gode intensjoner og ga tilreisende fans, cirka 1100 i tallet, håp om poeng på bortebane. Dessverre så er det litt samme gamle historien når Rotherham scorer på sin første målsjanse i matchen etter kvarteret spilt. 

En ball fant Ogbene og satte ham i en god posisjon på Rotherham sin høyreside. Han blinket seg ut Jordan Hugill som stod umarkert i boksen. Hugill viste ingen nåde mot gamle lagkamerater og satte ballen utagbart bak en sjanseløs Dieng til 1-0. 

En verst tenkelig innledning, og helt typisk for alt QPR driver med om dagen. Ti minutter senere skulle det stått like langt i målprotokollen, da Adomah serverte Stefan Johansen på bakre stolpe. Johansen fikk god klem på volleyforsøket, men Rotherham-keeper Johansson gjorde en strålende jobb. 

En lignende situsjon oppstod noen minutter senere også, da Lowe fant Iroegbunam. Denne gangen slapp Johansson å gripe inn da avslutningen til Iroegbunam gikk rett på utsiden. 

Rotherham var langt fra ufarlige, og kunne fint doblet ledelsen ved et par anledninger før pausen. En god Dieng sørget for at at det "kun" stod 1-0 til hvilen. Spesielt var redningen på Shane Ferguson sin avslutning fem minutter før lagene gikk i gareroben imponerende. 

4 HT Rotherham.jpeg

Etter pausen klarte QPR å legge en viss form for press på hjemmelaget. Field hadde en avslutning rett over i det 53 spilleminuttet, mens Dunne kom enda nærmere med sitt forsøk i det 64 minuttet da han avsluttet centimeter utenfor Johanssons sin høyre stolperot. 

Ainsworth ville ha friske bein på banen i jakt på poeng og gjorde et dobbeltskifte. Sinclair-Armstrong og Taylor Richards ble introdusert og Iroegbunam og Adomah gikk ut. 

Etter 70 minutter ble drømmen om poeng knust. Rotherham ble ganske riktig tildelt straffespark da Dickie dro ned Hugill i feltet. Hugill tok selv straffen, sendte Dieng til høyre og ballen til venstre. Dermed 2-0 og en stadig mer håpløs oppgave for våre gutter. 

Da vi var i ferd med å gi opp så skulle lekevel en gnist tennes. Etter 83 minutter blir Sinclair-Armstrong lagt ned i feltet etter å ha kommet seg til dørlinjen for innlegg.  Dommer Bond peker nok en gang på straffemerket, også denne gangen helt korrekt. 

Lowe tar straffen. Han sender ballen opp i høyre kryss, mens Johansson ligger å kaver i andre enden av målet. 2-1, og match igjen. I alle fall for noen minutter...

I kampens siste ordinære spilleminutt så dreper Odoffin kampen me d sin 3-1 scoring. QPR mister ballen på egen halvdel og Rotherham fyller opp boksen med folk. Odoffin fanger opp retur på første skuddforsøk og banker ballen ned i Dieng sitt høyre hjørne fra 14 meter. Kampen er kjørt. 

Gareth Ainsworth har en fått en tøff oppgave og en alt annet enn drømmestart som manager. Det gjelder å jobbe med psyken i spillergruppa når det nå er 15 kamper uten seier som er fasit. Kampen mot Rotherham er jevnspilt, men marginene går mot oss. Resultatet har litt med prestasjon å gjøre, men aller mest så ligger det mellom ørene og selvtillit. Denne kampen hadde garantert QPR vunnet i fjor høst. 

Det er 11 kamper igjen å spille. 33 poeng skal deles ut, og vi trenger cirka 12-15 av disse for å være helt sikre på å beholde plassen. Det kan bli spennende om ikke resultatene snur snart... 

U R´sss