Av STEINAR SÆTHER

Vi var ikke gode den første timen mot Watford, og det var bare rett og rimelig at vi fikk et grumsete baklengsmål mot oss først.

Så begikk Harry  "world class coaching", det vil si, han gjorde det eneste rette, satte inn to nye spillere, og dermed var vi gode igjen, gode nok til å snu kampen og vinne 2-1, som betyr at vi før Millwall-kampen er det nest beste hjemmelaget i championship med kun seriemesterne to poeng foran på den statistikken.

4 poeng til 4. plass
Vi trenger fire poeng til for å være dønn sikre på fjerdeplassen, for Wigan kan om de finner igjen godformen (de har en kamp mot Charlton utestående førstkommende tirsdag), ende på 79 poeng. Vi trenger i utgangspunktet å spille god fotball de to siste kampene før sluttspillet begynner, for som påpekt flere ganger av andre så viser statistikken at det er de lagene som kommer i best form inn i sluttspillet som tar den siste opprykksplassen.

Det vi ikke trenger er nye skader på spillerne våre. Jeg vil ergre meg irrgrønn over skader på Onuoha, Simpson, Barton, Morrison og Austin, men også Green, Hill og Benayoun er såpass viktige at sjøl uvaska tånegler kan få ufin behandling om det skjer.

Bortelag i storform
Uansett: Vi er i sluttspillet. Millwall er langt fra trygge i henhold til overlevelse, og med et nøyaktig snitt på ett poeng per kamp sesongen igjennom skjønner vi hvorfor. Ian Holloways menn har endelig begynt å vise muskler og det særlig på bortebane. Sida 8. mars har løvene i tur og orden slått Burnley, Wigan, Nottingham og Middlesbrough på reis, men tallene sier totalt bare 5-5-12 og 19-40.

Millwall er et av hele seks lag som kan rykke ned. Det sjuende, Yeovil, har ikke lenger en teoretisk mulighet til å overleve ettersom de tapte sin framskutte bortekamp mot Brighton fredag kveld.

Nedrykkskamp
Barnsley som vi møter om ei uke, har en ørliten sjanse forutsatt at de slår Middlesbrough borte lørdag. Bare to poeng skiller Blackpool på siste nedrykksplass og Charlton på attende. I mellom der fins Birmingham, Doncaster og altså Millwall på tjuende. Både Birmingham og altså Charlton har èn kamp utestående. Det er en underdrivelse å si at vi møter en løveflokk som kjemper for sin eksistens på dette nivået.

Jeg trur Forde står bakerst. Foran seg har sikkert backen Dunne, landsmann av vår egen Dunne, videre gode Beevers og Malone. Fjerdemann i forsvarsrekka er mer usikker, alt jeg veit er at Dan Shittu er skada og unngår applaus ved innmarsjen. Midtbanen inneholder Woolford som er i god form, Bailey og Martin. Også her er det et par mann ute med skade og hvem Holloway sender utpå kan jeg bare gjette på. Framme er Morrison i god form, han skårer jevnlig nå og er oppe i åtte mål, de fleste etter nyttår. Makker`n kan være en av hele fem jevngode, DJ Campbell er en av dem.

Gavmildt forsvar
Motsatt oppgjør i oktober endte 2-2 på The Den. Fem av de sju siste kampene lagene i mellom har dermed endt uten vinner, mens de to andre HAR gitt hver sin vinner. Millwall har ikke beseira oss på Loftus Road sida 1989. Denne sesongen har ikke løvene bitt fra seg i forsvar, de har sluppet inn hele 73 mål, mest av alle i championship.

Denne kampen er vidåpen alle forutsetningene sett under ett. Skårer Millwall først, og det er ikke usannsynlig så treigt og giddalaust vi starter kampene, avslutter vi inn til uavgjort 1-1. Harry uttaler at han vil ha to trepoengere før sluttspillet, men jeg trur ikke han får det. Løvene er for desperate til det, og vi for lite dominerende. Uavgjort er ingen seier for noen.
 


Vårt forrige oppgjør mot Millwall satte en stopper for en utrolig statistikk. Før kampen på The Den hadde vi spilt 8-åtte ligakamper uten å slippe inn mål.