Av DAG HÅKON HELLEVIK

Som QPR-fans var det nesten absurd å sitte i TV-stolen tirsdag kveld. Først jublet vi over QPRs første seier noen gang på Liberty stadion i Swansea. Deretter zappet vi over til BBC News og ble sittende og juble over Chelsea-fansen, deres slagord og deres plakater utenfor portene på Stamford Bridge. For fansen i hele England var sint, fra gølvet og helt opp til regjeringen og kongefamilien, og sintest av dem alle var supporterne og spillerne og lederne i de seks engelske «superklubbene» som var tiltenkt en plass i den nye ligaen. 

Bare noen timer senere var da også Chelsea og Manchester City de første til å annonsere at de skulle trekke seg fra hele prosjektet. Da vi våknet neste morra hadde de andre fire engelske klubbene slått følge, og «Superligaen» var nøyaktig så stein død som den fortjente å være.

Dette viser hvor stor makt vi har som fotballfans. Vi kan påvirke forbund og vi kan påvirke klubbene, og mest av alt kan vi påvirke internt i vår egen klubb. I denne saken var ikke protestene en gang planlagte, de kom som et jordskjelv av en ryggmargsreaksjon som de inkompetente eierne i de 12 involverte klubbene ikke hadde hatt fantasi til å forestille seg.

To ting var fullstendig uakseptabelt med Superliga-konseptet; Å samle de aller største til en enhet som ville gjøre de allerede meget store klasseforskjellene i fotballfamilien enda større, samt å lage en turnering løsrevet fra prinsippet om at du faktisk må kvalifisere deg for å delta. Begge deler frontkolliderer fullstendig med den europeiske måten å organisere idrett på. Supportere, spillere, trenere og forbund reagerte deretter, og all ære til dem for det.

Men denne saken viser også noe annet. Den viser hva vi som fotballfans IKKE reagerer på. For hva er egentlig det største problemet: At det blir mer penger i klubbkassa i Manchester City eller at det dør mennesker som bygger fotballbaner i Qatar? At det blir mer penger i klubbkassa i Chelsea eller at fattigdommen ødelegger livene til mennesker i Russland? Engelske fans mimrer over den gangen fotball var en «arbeiderklasseidrett», men hva med de «arbeiderklassene» som får livene sine ødelagt fordi sjefene som styrer dem heller vi investere pengene sine i profesjonelle fotballklubber enn i velstand og demokrati?

For det som overhodet ikke bekymrer Chelsea-fansen er at klubben deres er bygget opp med penger som stammer fra økonomisk kriminalitet. Det som overhodet ikke bekymrer Man City-fansen er at klubben deres er bygget opp med penger fra en stat som har grov rasisme som forretningside. Rasismen mot «fremmedarbeiderne» i Emiratene går milevis utenpå de forholdene Black Lives Matter-bevegelsen i USA og Europa kjemper mot – og så kommer behandlingen av kvinner og av politiske opponenter på toppen av dette igjen. Og det som overhodet ikke bekymrer UEFA og FIFA er at VM 2022 er gitt til et land som bruker nøyaktig denne rasismen som et aktivt redskap til å bygge de stadionanleggene som deres eget mesterskap skal arrangeres på!

Da Norge spilte landskamper i mars hadde spillerne på seg T-skjorter i et slags forsøk på å protestere mot den totale mangelen på menneskerettigheter hos VM-arrangørene i Qatar. I min bok var dette et passelig kvarthjerta forsøk på å ta et standpunkt, men det var tross alt bedre enn ingen ting. Likevel var dette mer enn hva det engelske forbundet og de engelske spillerne vartet opp med. Spillerne i PL står gjerne på kne foran hver kamp i protest mot rasismen i England, men de kan ikke så mye som ta på seg en t-skjorte for å protestere mot rasismen i Qatar, Saudi Arabia eller Abu Dhabi. 

I QPR står ikke spillerne lenger samlet om å «ta kneet» foran kampene fordi klubbledelsen mener gesten er en uthuling av det motstanden mot rasisme faktisk innebærer. Da Les Ferdinand kom med denne begrunnelsen første gang var jeg uenig med ham, men etter å ha grunnet på saken en måned eller to har jeg snudd. 

For hvis spillere, ledere og fans i England virkelig ønsker å protestere mot rasisme, da bør de fremfor noen andre protesterer mot sjeikene i Midtøsten.  Men da har de et problem, for fra sjeikene kommer mer og mer av de pengene som driver klubber som Manchester City, Arsenal og Sheffield United, for å nevne noen eksempler. Og det er jo penger som både engelske fans og engelsk FA gjerne vil beholde. Vi så det samme i Norge da Saudi Arabia forsøkte å ta over Newcastle United, og det knapt var en eneste norsk supporter som protesterte.

For disse pengene går jo til å drive en liga hvor klubbene får lov til å rykke både opp og ned, så da må jo sjeikene som deler dem ut få lov til å ha rasismen sin i fred. 

Såpass får vi heller tåle, og det så inderlig vel. For den uretten som ville rammet oss selv, altså Superligaen, den har vi heldigvis klart å få avverget.