Tidligere denne uka publiserte vi en artikkel signert Dag Håkon Hellevik, som hadde tatt for seg blodige november. Altså den måneden hvor det sparkes flest managere.
Årsaken til at denne måneden troner øverst på statistikk for stollek på sidelinja er enkel:
I underkant av tre fjerdeler av sesongen gjenstår, og en ny manager har relativt gode muligheter til å berge et synkende skip.

I denne artikkelen ser vi nærmere på lag som har ligget sist på tabellen i månedsskiftet oktober/november - og fremdeles beholdt plassen i Premier League.
Det er ikke mange klubber det dreier seg om...

1994/95
Everton spilte sågar 12 kamper av 1994/95-sesongen, før de slo West Ham 1-0 den første dagen i november. Mike Walker fikk sparken noen få dagere senere, etter at klubben spilte 0-0 i Norwich.
Den gamle storspillere Joy Royle ble ansatt et par uker senere. Everton vant tre kamper på rappen, inkludert 2-0 mot erkefiende Liverpool.
Klubben endte på 15. plass.

1996/97
Blackburn hadde gått 10 kamper uten seier. Dagen før bortemøtet med West Ham fikk Ray Harford (senere QPR) sparken. Managerløse Blackburn tapte også på Upton Park, og spilte faktisk resten av sesongen med en såkalt caretaker manager - og berget plassen med god margin.
Klubben endte på 13. plass.
PS: Sommeren 1997 ble Roy Hodgson hentet inn fra Inter Milan, og tok klubben til en 6. plass og UEFA-cup i 1997/98. Hodgson fikk imidlertid sparken allerede påfølgende sesong, da hjemmetapet mot Southampton i november naglet klubben til siste plass. Erstatningen, Brian Kidd, kunne ike løse problemene, og laget som vant Premier League i 1994/95 rykket ned i det som da het 1. divisjon, nå The Championship.

2000/01
Derby County hadde hatt Jim Smith (ex QPR) ved roret siden sommeren 1995, men selv 'The Bald Eagle' kunne ikke forhindre en elendig start på Millenium-sesongen. Klubben måtte tåle 13 kamper uten seier før de slo en annen dumpekandidat, Bradford City, 18. november.
Derby valgte å stå last og brast med Smith, og berget fornyet kontrakt med 8 poengs klaring ned til Manchester City.
Klubben endte på 17. plass.

Så hva med QPR?

Teori 1
Mark Hughes har historikk for å starte tregt med nye lag. Nå overtok han riktignok QPR i januar, men kjøpegalskapen i sommervinduet sendte bokstavelig talt et nytt lag inn dørene i Shepherds Bush.
Man kan bare ikke bytte ut mer eller mindre hele førsterekka og forvente at vi skal spille som et noenlunde godt PL-lag.

Teori 2
Det laget vi tidvis så briljere mot Chelsea, Spurs og et par andre storlag hadde ikke marginene med seg når det gjaldt.
Eller sagt på en annen måte: Det hjelper ikke med en midtbane som får engler til å synge når forsvaret geiper som en vindskeiv veranda og spissene ikke er motiverte nok til å gi alt.
Topper man dette med fallende selvtillit hos ellers dyktige spillere vil vi nødvendigvis slite, bigtime.

Teori 3
Mark Hughes og hans massive trenerstab har ikke peiling på hva de driver med. Taktiske disposisjoner ser ut til å være basert på innfallsprinsippet der det å bytte spillere i kampens siste fase er knefall for supporternes krav. Fy og fy!

Lars Tjærnås
I den anledning tar jeg med noen ord fra QPR-supporter Lars Tjærnås, for tiden ansatt som ekspertkommentator for CMore (tidligere Canal +), der  hovedoppgavene handler om å analysere kamper som ofte involverer verdens beste klubblag i spanske La Liga.
I tillegg har Tjærnås omfattende trenererfaring både i norsk og engelsk fotball.

Jeg spurte ham om hva han tenker om Hughes taktiske disposisjoner.
Dette er svaret:

- Hughes har vist mangel på evner til å sette sammen et balansert lag. Spillerne mangler evner til å forstå seg på dødball, og i særdeleshet kontringer.  Angrepsspillet er helt uten struktur.

Sitat slutt...

Uansett hva som skjer mot Southampton, alt taler for at Hughes' dager er talte.
Om da ikke Tony Fernandes følger malen som bygget opp Air Asia til et gigantselskap - en langsiktig strategi.

Prolog
Så, for riktig å underminere min egen (og ikke så rent få andres) skepsis, skal vi unne oss en titt på Gerry Francis debutsesong som manager i QPR.

I 1991/92 lå vi sist på tabellen etter åtte spilte kamper. 23. november lå vi nest sist etter et forsmedelig hjemmetap mot Oldham.
Så startet snuoperasjonen. Mellom 30. november og 28. mars tapte vi 1-én kamp - selvsagt den også mot Oldham, en tippekamp av alle ting.
Innimellom slo vi Manchester United 4-1 på Old Trafford, knuste andre topplag som Manchester City og Leeds med henholdsvis 4-0 og 4-1.
Denne sesongen endte vi på 11. plass. Uten å sparke manageren.

Fotballen er rund folkens. Vi må bare ha trua.

Seriemestrene 1991/92 kom til Loftus Road 11. mars, og ble sendt hjem med 1-4 i sekken.

Et par måneder tidligere sjokkerte vi TV-seere og nyttårstrøtte Manchester United ved å slå storklubben med samme sifre på Old Trafford.

Vi tar like godt med et annet høydepunkt fra 91/92, 4-0 seieren over Manchester City.