Av KÅRE SVANG

Bekymringen inn mot dagens kamp startet for noen allerede på torsdag da det ble klart at midtbanespiller Andrew Dozzell ble lånt ut til Birmingham. Han hadde spilt mange kamper for laget denne sesongen, men samtidig har ikke jeg sett på ham som noen stor spiller som ikke kunne erstattes av eksempelvis Dixon-Bonner, som jeg virkelig har fått sansen for.

Trolig hevet Dozzell en meget høy ukelønn også – så vekk med ham og takk for tjenesten.

Skadd under oppvarminga
Større bekymring for meg var det at Paul Smyth ikke startet kampen slik som planen var. Han har fremstått som et arbeidsomt hurtigtog gjennom hele sesongen, og jeg har blitt overrasket hver gang han har blitt benket til kamp.

Skade på oppvarmingen førte til at Chris Willock overtok Smyth sin plass fra start i ettermiddag – men det skulle vise seg å være et meget godt bytte.

Leken Willock
Det er lenge siden vi har sett Chris Willock så lekelysten som i dag. Trolig virrer det fortsatt noen Millwall-forsvarere rundt i W12 og lurer på om kampen alt er slutt, etter å ha blitt rundlurt av Willock gang på gang.

Likevel var nok byttet av midtstoppere kanskje den viktigste forandringen i dag.
Jimmy Dunne har dessverre fått altfor mange sjanser, og har gjentatte ganger vist at hans evner ligger langt under championship-nivå.

Bunnsolid Cook
Heldigvis fant Marti Cifuentes ut at Steve Cook var skadefri nok til å kunne ta Dunnes plass ved siden av Clarke-Salter. Cook leverte varene nok en gang. Han er sjef, spiller på rutine, gjør få individuelle feil og har en utrolig god plasseringsevne.

Anbefaler alle å ta en stilstudie av Steve Cook sitt spill.

.

Allerede fra første spark på ballen var det høyt press mot Millwall. Det er bare så herlig å se tre angripere presse rundt motstanders 16 meter allerede etter ett minutt av kampen.
Det setter en standard, det er herlig offensivt og mentalt sett møter motstander noe de ikke har forberedt seg godt nok på.

Etter kun tre minutter (!) med høyt press, haltet Willock ut over sidelinjen og vi fryktet det verste. Samtidig pådro Cifuentes seg et gult kort.

Fullt kok
Det må ha vært en slengbemerkning til dommer, for det er vanskelig å se om hva han foretok seg. Dette bare underbygde at det virkelig var kok fra start i denne kampen, og at spillerne viste med hele sitt kroppsspråk at de ville gi alt.

Vi startet med flere gode overganger og raske kontringer når laget vant ballen på midtbanen eller på egen banehalvdel. Sam Field skal ha kred for flere fine pasninger som endte med gode løp.

1-0
I kampens 26. minutt fikk laget lønn for strevet. En strøken pasning fra Kenneth Paal omtrent fra vår egen 16-meter opp til Lyndon Dykes. Spissen befant seg på midtstreken, og folkens:
Sjekk mottak og hvordan Dykes vender opp med ballen, før han sender den enda mer strøken fra seg ut til Chris Willock ut på høyre kant.

Willock vartet opp med flere dansetrinn i valsetakt, og fikk lagt inn til foran mål hvor Ilias Chair ikke kunne unngå å treffe ballen. Ballen trillet så vidt over mållinjen, godt kontrollert av Sinclair Armstrong. Fortjent 1-0 ledelse til gjengen fra W12!

QPR sitt overtak på banen fortsatte og Dykes hadde et godt skudd mot slutten av omgangen, men dessverre utenfor. Meget fortjent 1-0 ledelse til pause.

.

Full fres også etter pause
Det pleier å bli et antiklimaks etter en god 1. omgang, men unntaket fikk vi i ettermiddag. Gutta kom ut av garderoben med den samme fandenivoldske innstillingen som til 1 omgang.

Fantastisk å se, for gutta sto høyt igjen. Ved en anledning var det fem QPR spillere som presset Millwall-forsvarerne inne i egen 16-meter.

Vi frustrerte Millwall til de grader. Nok en gang Willock med et godt innlegg fra høyre kanten og på hodet til Dykes, men dessverre for lite trøkk i den enkelt tatt hånd om.

Soleklar hands
Dykes ble igjen i sentrum i det 59 minutt da han fyrte løs innenfor Millwall sin 16-meter og ballen traff arm/hånd til en Millwall spiller. Med QPR-brillene på så er dette åpenbart straffe.
Dersom regelen sier at det er hands når noen skyter i din arm/hånd som ikke er inntil kroppen, var dette et klart straffespark. Punktum!

Dommeren var absolutt ikke enig i den vurderingen. Han stod godt plassert og bare vinket det hele videre.

Redning på streken
Hva hadde Millwall av muligheter? Deres desidert største sjanse kom etter 71 minutter av kampen. Et i utgangspunktet ufarlig skudd ble fyrt av fra 17-18 meter. Begovic fikk på en eller annen merkelig måte fomlet ballen under seg. Heldigvis sto Cannon på streken og fikk slått ballen vekk.

Denne redningen til Cannon var tilnærmet matchvinnende og kom på et tidspunkt av kampen da det var tett i duellene, bra temperatur, hurtig spill og kontringer.
Kampen vippet litt, men heldigvis var det kanskje denne Millwall muligheten som gjorde at gutta skjerpet seg ekstra siste 25 minuttene.

Familien Willumsen
Familien Willumsen fra Stavanger har åpenbart god timing, og fikk med seg det intense oppgjøret på Loftus Road på nært hold. På bildet: Lasse, Marthe, Cecilie og Egil.

2-0
Derfor var det ekstra deilig da og Sinclair Armstrong fem minutter før ordinær tid var ute. Han kunne putte på til 2-0 etter et skudd fra Colback fra omtrent 16 meter, og hvor keeper måtte gi en retur.
På rett plass dukket Armstrong opp med en lang stortå. Ellevill jubel fra medspillere, trenerbenken og supportere fulgte. Så fortjent, så godt og så utrolig viktig!

Cifuentes gjorde noen bytter i overtiden slik at flere fikk være med på de siste 5-6 minuttene av kampen. Du så det utenpå alle hvor mye denne seieren betydde for laget og herlig å se at det ble uttelling i en slik viktig kamp.

Håp og tro
Lagene rundt oss avga alle poeng denne lørdag og slik sett ble det en ekstra betydning av våre tre poeng. Absolutt fullt fortjent i dag. Det gir håp og tro for kommende kamper.

Neste helg kommer Huddersfield på besøk. Jeg sier ikke mer enn hva jeg pleier:

Come on u R’ssss!

QPR - Millwall 2-0 (1-0)

QPR startoppstilling:
Begovic, Cannon, Cook, Clarke-Salter, Paal, Field, Colback, Willock, Armstrong, Dykes og Chair.
Benken: Walsh, Dunne, Drewe, Fox, Dixon-Bonner, Larkeche, Pedder, Smyth, Adomah