Av FRODE REKVE
Kjærlighetsforholdet mellom oss supportere og en fotballklubb består av opp og nedturer - som i de fleste forhold.
Man føler på glede, eufori, samhold og i neste øyeblikk gjerne sorg, sinne og frustrasjon. Uansett hvor mange negative følelser som oppstår i et forhold, så vil nok en samlivsterapeut alltid ha gode arbeidsforhold så lenge det ligger kjærlighet i bunn.
En annen følelse er derimot drepen og apati. Følelsen av likegyldighet.
Apati
Etter snart 40 år med et til tider fanatisk usunt forhold til Queens Park Rangers, har jeg det siste året kjent mye på dette. Apatien.
Har brukt mye tid på å fundere på hvorfor. Kanskje det er alderen. Man klarer ikke holde på den samme entusiasmen etter så mange år - i likhet med de fleste parforhold.
Jeg har møtt flere som har falt fra i perioder, og som har lurt på hvordan jeg har holdt oppe lidenskapen. Plutselig satt jeg selv i samme båt.
Kampene har man jo sett, men det har jo blitt mer som et pliktløp. En sitter ikke to meter fra fjernsynsapparatet med hjertebank og altfor høy puls i 90 minutter lenger. Heller lettere henslengt på sofaen, der man er mer opptatt av å trykke på mobilen, sjekke fantasylaget, sveipe på tinder, google cruise i Karibien - enn selve kampen.
En registrerer med et sukk at Jimmy Dunne har snubla i egne ben for n'te gang, og at nok et tap er på trappene. Ikke et bittert tap, kun et tap. Helt som forventet.
Igjen, hva skjedde?
Tabelltopp
7.oktober i fjor var både undertegnede og Bjørn Soleng meget lette på foten da vi gikk ut stadionportene på Loftus Road. 2-1 seier over Reading og tabelltopp etter 14.runder.
I april var vi i nedrykksstriden, og jeg vet fortsatt ikke hvordan hvilken heksedoktor som fikk oss ut av den knipa. Hvordan havnet vi der i utgangspunktet? Hvorfor denne kollektive kollapsen som så ut til å gjennomsyre hele klubben?
Man må gjerne skylde på Gareth Ainsworth, Neil Critchley, Michael Beale, Les Ferdinand, Lee Hoos, Tony Fernandes, eller Jude the Cat (i tilfeldig valgt rekkefølge). Faktum er at vi har vært på en nedadgående kurve i snart 2 år. Mye på grunn av klubbens avgjørelse om å gi kontrakter til Austin og Johansen, samtidig som man gikk vekk fra modellen med å produsere salgbare spillere som Eberechi Eze.
Høyt spill
Joda, da vi overpresterte drømte vi jo om å selge både Dieng og Dickie til PL-klubber for fantasisummer, men alt kokte sakte men sikkert bort i kålen. Ledelsen har senere innrømmet at de gamblet, og tapte.
Låneoppholdene til nevnte Austin og Johansen var såpass oppløftende at de så for seg at de kunne ta oss opp til Premier League. I tillegg betalte vi store summer den sesongen på låneavtaler på spillere som Jeff Hendrick og Andre Gray.
Man kan sikkert også spørre seg hvor forbanna lurt det var å sparke Mark Warburton når sesongen ikke gikk som planlagt.
Varsellampene lyser rødt på Loftus Road, og det haster med å få skikk på økonomien.
Økonomisk hengemyr
Vi var allerede i store økonomiske problemer, og nå nærmer vi oss farlig nye sanksjoner pga FFP. Vi har kun lov å gå med £ 39 millioner (531 millioner kroner) i underskudd over en 3-års periode. Den perioden er over i mai neste år, og man ser at klubben tar smådesperate grep som nytt navn på stadion, Ellerslie Road Stand osv.
Det er fortsatt ganske mange som ikke har tatt innover seg det alvoret vi er i, som tror at vi må bare få inn nye investorer som kan åpne lommeboka. De nåværende eierne våre kan man mene mangt om, men de bruker det de har lov til og vel så det.
Uten dem er vi ferdige. De injiserer 15 millioner per måned i klubben, kun for at vi skal kunne betale regningene våre.
På toppen av de hele gikk klubben bort fra modellen de hadde innført med en klar struktur om hvordan klubben skulle spille fotball da de ansatte Gareth Ainsworth.
Planløs fotball
Satt en mandagskveld og så Wolves manager Gary O’Neil snakke entusiastisk om taktikk og spilleplaner, om det å få spillergruppa til å kjøpe ideene hans.
Så gikk tankene mot Elland Road og The Hawthorns hvor jeg hadde sett et QPR-lag prestere 90 minutter uten å skape en eneste målsjanse.
Spillerne så ikke ut til å trives med hvordan de spilte fotball. Det var planløst og uten noen form for ambisjon.
Da er det vel gjerne en kombinasjon av en følelse av håpløshet på grunn av de økonomiske restriksjonene vi har, og de sportslige svake resultatene som har gjort at denne apatien har kommet snikende på. Ikke har vi penger, og ikke har vi store talenter som banker på døra til A-laget.
Det var en litt bisarr opplevelse å stå på Vicarage Road i august og innse at en måtte mentalt forberede seg på League One. 10 måneder med mentale øvelser er lang tid. Man føler seg hjelpeløs, og man ser ikke lys i enden av tunnelen…
Filmscene
Tenk på Hollywood-musikk...
...og flomlys fra en bil
Der, der stiger han ut, Maaartí Cif… ok akkurat sånn var det vel ikke.
Ainsworth måtte gå, det var det liten tvil om. Spørsmål fra bekjente dukket opp, om jeg nå fikk tilbake optimismen. Måtte jo ærlig svare at uansett hvem vi måtte ansette, så kunne jo umulig den personen lage gull av gråstein.
Vel, for en transformasjon vi har vært vitne til!
Martí Cifuentes har vært på blokka før, han var aktuell da Critchley ble ansatt. Så vi visste jo at dette ble en total helomvending når det gjaldt spillestil. Hadde vi mannskapet til dette?
Venner, solskinn og kaldt øl blir sjelden feil, og gode fotballminner hjelper på når QPR ligger nede. Fra venstre: Trond Johannessen, Frode Rekve, Hanna Eikås Klem, Svein Kjetil Stenberg og Ronny Reppe.
Ny kurs
Han startet med 2 uavgjorte og 1 tap, men man så jo virkelig en kraftig forbedring og konturene av at dette kunne bære frukter. Så nå sitter vi her med 3 strake seiere som ble avbrutt mot Plymouth onsdag kveld.
Før kampen mot Plymouth har vi tatt like mange poeng på hjemmebane under Cifuentes (7 poeng på 3 kamper), som hva Ainsworth, Critchley og Beale fikk til fra november 2022 til oktober 2023 (7 poeng på 21 kamper).
Han er den første QPR manageren siden Don Howe som har tatt 11 pluss poeng på sine 6 første kamper.
Vi har for alvor fått heng på lagene foran oss på tabellen. Vi har gjenopprettet optimismen blant supporterne. Vi har fått i gang igjen Chris Willock, og for alvor Ilias Chair. Sist, men ikke minst, så har Martí tatt knekken på apatien.
Til samlivsterapeuten: Mange takk! 
Så sitter vel noen der å tenker at man har fått et snev av syndromet medgangssupporter (som om en QPR-supporter noensinne kunne fått den betegnelsen). At det handler om noe så enkelt som resultater. For all del - resultater skaper entusiasme - men her ligger det mye mer bak.
Det er ikke bare navnet og draktene vi forelska oss i. Det var også spillestilen. Flairspilleren, mavericken. Om man vokste opp med Terry Venables, Gerry Francis og Stan Bowles eller Ray Wilkins, Roy Wegerle eller Adel Taarabt for den sin del. QPR spilte fin fotball.
Vi elsker å holde med en underdog, men det var også noe med stoltheten av å holde med QPR.
18. januar 1993
Vi møtte Manchester United, kampen gikk på Sky. Fotballtreneren min på den tid var engelskmann, og hadde selvsagt stilt parabolantenna inn mot balløya. Det endte med 1-3 tap, men ikke så veldig uventet ettersom både Wilkins og Ferdinand var ute med skade.
Når jeg skulle gå hjem, sa treneren:
- Bad luck, men laget ditt spiller veldig fin fotball. Det må du ta med deg.
Glemmer det aldri, følelsen av stolthet. Vi kom aldri til å vinne noe, men vi var QPR, og vi prøvde alltid å spille fin fotball.
Kontraster
Vi har sett mye fin fotball de siste 20 årene også. Men fra å se Stefan Johansen i en periode framstå som Ray Wilkins, til Adel Taarabt, Freeman, Eze etc. så var vi nå blitt vant til å se Jack Colback slå 40 meters pasninger mot cornerflagget til Leeds, for at Sinclair Armstrong hadde noe å løpe etter. Eller lange baller mot Chris Martin.
Tim Iroegbunam, som spilte som en gud i den tidligere nevnte Reading-kampen, hadde 7-syv touch (!) og 1-én (!!) pasning i løpet av 68 minutter mot Burnley i april.
Ilias Chair er så briljant om dagen at man skal være sjeleglad for at transfervinduet er stengt. Det sier MYE at Chair scoret 0-null mål under Gareth Ainsworth.
Martí Cifuentes er en manager med en tydelig kurs mot målet. Han skaper vinnermentalitet.
Som han selv sier så skaper han scenarier for spillerne på trening, og hvordan spillerne skal løse de. Så er det viktig at spillerne ser at dette virker i kampsituasjoner, så kommer selvtilliten deretter. Mestringsfølelsen.
Skal ikke gi meg ut på en dybdeanalyse av Cifuentes sin fotballfilosofi, den er behørig omtalt andre steder på nettet. Men det er så forfriskende å høre på en mann med en klar plan og filosofi.
Man så nesten euforien i øyene til Paul Smyth i et nylig intervju med BBC London.
Han snakker om friheten spillerne får til å uttrykke seg på banen. Om forsvarspillere som får spille med risiko, og at vi skal spille på framfot. Tenke angrep. Han er i ferd med å implementere en mentalitet som gjør at spillerne blomstrer.
"Every time you get the ball there is always three or four passes on and it's just crazy to see when we go back over the analysis of the game, there are just so many passes on. We're playing with enjoyment and freedom."
Amen!
Vi kan selvsagt fortsatt rykke ned, men jeg tror ikke på det lenger. Dykes var heldig som ikke fikk rødt mot Preston, etter 79 min så vi ut til å tape mot 10 Stoke-spillere. Det er alltid marginer i fotball, og nå går de vår vei, og jeg tror ikke det er tilfeldig.
Vi er fortsatt alt for avhengig av Chair, som de første 45 i Preston viste, og vi klarer liksom aldri å få det beste ut av Dykes (God bless, det står i hvert fall ikke på innsatsen). Troppen er for tynn.
Cannon og Paal er backer av rimelig høyt Championship-nivå. Cook og Clarke-Salter vår beste stopperkonstellasjon, men den er skjør. Clarke-Salter blomstrer under en spillestil som Martí's. Krysser fingre og tær for at han holder seg skadefri. Vi har holdt nullen i 3 av 6, det lover bra.
Chris Willock
Avslutningsvis må man jo ta med noen ord om Chris Willock.
Gutten som skulle holde liv i oss med å bli solgt for £15-20 mill. På årets lag i 21/22 sesongen, og Warburton la mye av skylda på at vi kollapset på slutten av sesongen på savnet av Willock, etter den stygge skaden han pådro seg mot Nottingham Forest.
Han startet fjorårssesongen forrykende igjen under Beale, før nok en hamstringsskade i oktober. Etter det ble han aldri det samme igjen. Ikke i nærheten. Forfallet var enormt, og nesten uforståelig.
Mange vil sikkert peke fingeren på Ainsworth. Men da glemmer man at Willock så totalt uinteressert ut og var i elendig fysisk form. Unfit rett og slett. Ryktene gikk om en spiller med lav moral som ingen i klubben hadde noe særlig godt å si om.
Mangel på motivasjon
En agent som lusket i kulissene, og det var innlysende at Willock aldri hadde noe plan om å signere ny kontrakt, han skulle luffe rundt på treningsanlegget et år til, før han skulle videre som free agent.
Ainsworth så mer ut til å straffe han, enn å hjelpe han tilbake i form. Hvorfor ellers settes han innpå i det 92.minutt mot Watford på 0-4?
Samlivsterapeuten fra Catalonia tok han i hvert fall inn igjen i varmen, og har fått betalt. Middelmådig i de første 3, men fikk tillit og muligheten til å spille seg i form.
Man kan jo gjerne spekulere i om problemet sitter mellom ørene på unge Willock.
En fjerde hamstringskade, så er kanskje karrieren over. Et dilemma for en spiller som er så avhengig av rykk og eksplosivitet. Han ser mer og mer ut som han stoler på egen kropp igjen, og 1-0 målet mot Hull var et tydelig tegn på det.
Cifuentes har visst en stund at han skulle overta QPR, så han har gjort sin research. Få Chris Willock motivert og i form igjen, er nøkkelen for at dette QPR-laget skal klatre oppover tabellen. Cifuentes har lykkes der Ainsworth mislykkes, man-management og å få spillerne til å kjøpe ideene sine.
Onwards and upwards!
